Forunderlig

Julekort er en snodig sak. Hva betyr det egentlig, å få et julekort? ”God Jul & Godt nytt år til deg og dine”. Ikke nok med at setningen er mer tradisjonell enn innholdsrik, men den er i tillegg skrevet mellom 22.37 og 23.04 for å rekke siste postgang med sikker levering før julaften. Om ikke setningen på kortet føles som en gave med med sjel i så skal jeg love deg at det ligger dyptfølende og arbeidskrevende innsats i det medfølgende bilde. Å få tre smånisser samlet innenfor 13×15 format, uten at de falske fregnene er smurt bort i samme armdrag som kindereggsjokoladen dras sakte bortover den nykrøllete hvitskjorten – er hva jeg kaller en ”å-gi-av-seg-selv”-gave. 6 armer, 6 bein, tre hoder med tilhørende sjeling i alle retninger. Hvordan i he.. klarer barnehage-fotografen å fotografere 78 barn fra 0 – 6 år uten at et eneste av linselusene sjeker tunge? Det må være nisseluene som forstyrrer.

Å nei, julebrev fra Susanne. Gikk ikke hun i klassen min i 7.ende? Jeg visste det var noen jeg glemte. Ikke at jeg har glemt Susanne, hun tenker jeg stadig på. Men, julekort!. Jeg har da aldri fått julekort fra Susanne før. Ikke før nå. Nå prydes kjøkkenvinduet mitt av lille Mina Susanne, iført nisselue og falske fregner, innrammet i 13×15, hengene på en snor sammen med alle de andre julekortene som akkuratt rakk fram før julaften. En vaiende snor av små nissebarn på, under og over reindyr og andre julekaker. Innpakket i ”God Jul & Et riktig godt nytt år”. Men bildene er det sjel i.

Jeg skulle egentlig ha klar alle kortene før 1. desember i år. Rundt den datoen var det desverre ingen kulepenner å oppdrive. Så da ble det hastekjøp på Eurofoto, med selvkomponert bilde og tilhørende ferdigprodusert juletekst. Komplett pakke med frimerke og gulltusj servert på faktura- og leveranseadressen. Selvfølgelig alt for få julekort – i år som i fjor. To etterbestillinger måtte til for å mette folket i det herrens år 2008. Med min fantastiske hukommelse har jeg da bestilt like mange som ved første bestilling i fjor.

Så hvorfor gjør man så dette da? Noen gir blanke i hele julekorthysteriet og ringer rundt. Kanskje ikke så dumt. Det er lettere å få plass i en 13×15 ramme på den måten i alle fall.

Men noen andre synes likevel det er noe stas over det hele. Både de intetsigende juletekstene og skrytebildene med nisseungene på. Selv kort uten bilder er stas å få i desember (eller til og med Januar). Det er godt å bli tenkt på. Det er faktisk så godt å bli tenkt på at jeg skal sørge for at noen andre får stå for opptellingen av nødventig bestilling til neste år. De skal ligge klare med oppstilte nisseluer og rosekinn, allerede i november. Kulepenner skal jeg kjøpe i oktober. Jeg vet at den som får julkortet ikke blir opplyst av den heller korte teksten. Det er ikke sikkert de ser hvem som er hvem på bildet heller. Men jeg skal legge min sjel i å skrive adressen på konvolutten. Og Susanne: ”jeg lover at du skal få julekort til neste år”.

-NoenAndre-

Jeg har skrekkelig dårlig hukommelse. Hva ble egentlig gjort i går? For ikke å snakke om hvordan første skoledag var, konfirmasjonen, bestevennens bryllup eller hvorfor feirer vi egentlig Olsok? Alt dette har jeg jo hatt klare bilder av før. Men nå er det altså helt borte.

Tror det var klarvær i går… men sikker er jeg jo ikke.

Kan det bli fullt? At hjernen rett og slett blir stappet full av så masse informasjon at det ikke er rom for det som er nytt og spennende. Hvorfor har da noen klisterhjerne? Har de ekstra stor hjerne? Eller er det begrenset kapasitet på andre viktige områder?

Eller er det fordi noen andre er mer opptatt av å se framover enn bakover. Husker vi egentlig vår egen 1 års dag, med marsipanrose i håret og lys på kaka. Jeg har sett det på bilde. Egentlig husker jeg ganske godt det jeg har sett på bilde, eller bilder. Ingen bilder – ingen minner.

Er det viktig at vi husker hva som har skjedd i går? Så lenge vi kan dra erfaring fra historien så er vel mesteparten av jobben gjort. Må man dvele ved det i tillegg? Kunne jo vært hyggelig å huske hvordan min egen framføring av særoppgaven i 9.ende var, hva jeg så på av barne-TV eller gjorde jeg noe spennende i forrige uke? Ikke godt å si.

Jeg tror det er fullt, jeg.

Rett og slett: firts in – first out.

Skulle noen spørre så blir vel svaret : ”noen lever i fortiden, mens noen andre har fokus framover”. Det høres i allefall litt mer inspirerende ut. Om det riktig eller ei, er ikke så viktig – for det kommer jeg ikke til å huske likevel….

-noen andre-

Kommunikasjon. Jadda. Kommunikasjon er navnet på han som sitter rett bak drøvelen og vrenger på alle de veloverveide og logiske tankene som på en eller annen måte blir forvandlet til et sammensurium av løse ord og setninger når de passerer tennene. Han får ikke gå ut prøvetiden om jeg får bestemme. Mon tro om han gjør samme type jobb hos alle. Hvilkte i så fall betyr at de som tilsynelatende snakker både fornuftig og inteligent egentlig har ganske så mye rot i biblioteket på innsiden. Da gjør han jo en ganske god jobb. Dette betyr vel at en jobb kun kan bedømmes ut i fra omgivelsene jobben utføres i. Det var jo verdt å dvele litt ved.

-noenandre-

Jeg har pådratt meg en relativt alvorlig sykdom. Ja, jeg vil si det så sterkt at jeg lider faktisk. Symptomene er lette å kjenne igjen. Ting går litt tregere, føler meg svak, hodet er tungt og det er uro i kroppen. Mye energi går med til liten nytte. Fram og tilbake. Vingling, vil noen si. Vurdering av alternative muligheter, kan andre påpeke. Uansett er det dårlig med framgang å spore.

Jeg har prøvd ytterpunkt med sinnero og energikonsentrasjon. Flytende væske til både invortes og utvortes bruk. Konsultasjon og meditasjon. Til ingen nytte. Jeg vil påstå at selv alternativ medisin her kommer til kort.

Det er fjerde gang jeg skriver samme setning. Det tyder på spredning. Selv ikke enkle gjøremål kan gjennomføres med fokus og trygghet. Det må da finnes en diagnose på dette?

“En sinnstilstand hvor evnen til å ta en beslutning angående et hvilket som helst spørsmål er betydelig svekket”. (Wikipedia).. jaha.. her har vi i allefall beskrivelsen. Så var det diagnosen da. “Beslutningsvegring”. Det høres alvorlig ut. Det er definitivt noe man kan lide av, ja. “Hun liiiider av beslutningsvegring”. Joda, definitivt alvorlig.

Jeg kjenner at jeg ble hakket bedre med en gang. Bare av å få diagnosen. Med denne bekreftelsen er det bare å gå igang med finne en kur. Gjerne en enkel metode. Ikke så mange å velge mellom, håper jeg.

Hva gjorde jeg sist jeg ble rammet?

Synes å huske at medisinen var like enkel som den var komplisert. “Innbilning”. Stikkord er “Innbilning”. Rak rygg skader heller ikke. Brett opp armene, trekk pusten og tro at du vet. I de fleste tilfeller kan man i etterkant også ty til “It seemed to be a reasonable thing at that time”.

I bunn og grunn står man sjeldent forran kontroverse valg, kun nyanser av riktig spor. Jeg skal nok klare å liiide meg gjennom min beslutningsvegring. Godt jeg har en sykdom som er den eneste man selv kan kurere ved å selv bestemme at slutte å være syk.

Det gjelder bare å ta beslutningen….

-noen andre-

Kan man være evig ung og lovende? Eller går det en grense for hvor ung og lovende man egentlig kan være? Blir det motsatte da; gammel og falsk, eller aldrende og tapt? Det er jo lov å håpe at vannskillet her er relativt bredt. Kanskje ikke like hyggelig å tenke på at det går oppover i motbakken på oppsiden, og – ja – ikke overraskende hurtig utfor på andre si’a.

Det er jo en viss trygghet i å være ung og lovende. Man har jo ikke alle svarende da, og det er jammen meg lov til å gjøre noen feiltrinn også – mens man lærer. Det er jo alltid noen Gamle og Falske som kan rydde opp i kjølevannet av naive avgjørelser og forhåpningsfulle løsninger. Fasiten ligger jo i erfaringen, skulle enn tro.

Så hvor lenge kan man da være ung og lovende? Vil det komme noen varsel, brev i posten for eksempel, når man har flatet ut og er i ferd med å tråkke til knes i roligere vann på fjelltoppen. “Kjære NoenAndre. Vi må beklageligvis informere Dem om at de nå ikke lenger tilhører gruppen av Ung og Lovende, men må be om at Deres naive og opptimistiske holdning nå leveres inn til demontering hos nærmeste verksted. Vennlig hilsen foreningen for de nye Unge og Lovende”

Jeg tror ikke brevet er parfymert.

Når ingen lenger gir gode svar på alle undrende spørsmål, er det da et tegn på at man selv har pådratt seg en hemsko av erfaring? Man er på toppen. Det kommer ingen og rydder opp eller tilrettelegger for riktige valg. Det får man overlate til noen andre. Ja, det var visst meg det. Man skal ikke stille spørsmål som man selv har svaret på, er meg blitt fortalt. Det kunne jeg gjøre før. Kanskje fordi spørsmålet var så ungt og lovende (les: naivt) at man ikke kunne la være å gi de gode rådene. Men nå da? Jeg kan ikke se at det er så mange som gir meg gode svar. Mulig jeg må finne dem sjæl. Og skulle det dukke opp en naiv avgjørelse eller en forhåpningsfull løsning et sted, ja så får jeg vel vurdere da – på hvilken side av vannskillet jeg står. Mulig det er innbilning, men jeg synes jeg er blitt litt våt på beina…..

-NoenAndre-

Hva hvis man IKKE er interessert i sport. Går det ann, å ikke være interessert i sport altså? Alle er jo litt interessert da. Eller? Hva om man ikke er det en gang da? Kan man si det høyt? Hjemmelag og lokale enkeltprestasjoner. ALLE er jo interessert i det! Hva skal man ellers snakke om, lese om, høre på, se på …. ?

Egentlig er jeg litt missunnelig. Det å stå last og brast med noe og noen – utenfor familien da selvfølgelig. Føle at man kjenner noen, nesten personlig, som presterer store overskrifter i sportssidene. “Så du Thor i går?”. “Ikke rart Martin bomma, han har jo skade i låret – rett over kneet”. “Christina legger lista bra høyt.. bredt?.. langt? ” (er litt usikker her..) kan vi si, som om vi nettopp har lagt på røret med rette vedkommede. Det går på fornavn, eller til nøds kalle-navn. Etternavn er for oss andre, som i; “hvem Christina? Vukicevic – ja ” phu – et lettelsens sukk.

Der skulle vi ha vørri. Stående på barrikadene, med vaiende flagg og tilrop. Støttende til vårt hjemmelag. Notert rundetider og kjent en ekte glede ved å bryte personlige rekorder. Gråte for selvmål, og juble for utvisninger (for motparten da selvsagt – såpass har jeg fått meg meg). Bli nervøs ved set-ball, skjelve for mellomtider, sukke for elendig veksling, imponeres av riktig treff på planken, kjenne melkesyren sprenge seg fram i overarmene av å ni-holde på supportertflagget og ku-bjella. HEIA ODD! KJØR PÅ! NÅ SKAL VI F.. TA DEM!!.. vel, …

Så, hva hvis man ikke er interessert i sport da? Hvor er vi når Norge spiller mot Brasil? Vi abnormale. Jeg vet at noen andre er på kino i alle fall.

Så, hva hvis man ikke er interessert i sport? Da er ikke spørsmålet egentlig hvor vi er når dette foregår – men hva vi gjør når alle snakker om dette dagen derpå! Det er her den virkelig prestasjonen slår til. Da gjelder det å treffe planken, fokusere på oppgavene og utøve en viktig idrettsgrenn – nemlig “Late-som”.

Gjøre alt helt… ikke stykkevis og delt

Hvem har vel egentlig bestemt at det skal være slik? Hvorfor kan man ikke gjøre en masse halveis, og satse på at summen av halve gjøremål blir nogenlunde det samme som mengden av hele oppdrag?

Tenk alt man går glipp av, de som kun satser på å gjøre alt HELT!! De opplever jo bare halvparten av de som gjør alt stykkevis og delt. Det er jo rett og slett en myriade av uløste oppgaver som bare venter på å bli påstartet. Jeg har et halvt stikket skjerf, kan halve Måneskinnsonaten på piano, hagen er halvferdig, en halv påstartet barnebok, maleriene er stort sett ferdig når jeg egentlig bare er halvveis, halveis ferdig med hjemmesiden, er halvtrent og av og til går jeg bare på halv maskin.

Hm.. ja så er det jo et halvt år siden forrige innlegg på bloggen også.

Rart jeg ikke har noen halvsøster … som jeg vet om da.

Det utrolig er at det er mer enn halvparten så morro å starte på nye ting. Og tenk om jeg skulle finne på å starte på den andre halvdelen. Da blir det vel i mattematikkens verden faktisk dobbelt så gøy til slutt.

Nå er jeg halveis ferdig med innlegget, så da er det på tide å stoppe. Jeg har nemlig et halvt loft som skal ryddes.

NoenAndre

Er det ikke slik at om alle hadde hatt det travelt så ville alle de filosofiske spørsmålene uteblitt? Hvem er det som skriver bøker om ” Lev livet”, “10 gode råd til å stresse ned” eller “Tidsklemma – hvordan få tid til å lese alle de gode bøkene om tidsklemma”. Er det ikke nettopp de menneskene som har fått en bråstopp i livet, og nå sakte rusler seg oppover igjen? De som har fått streng beskjed om å koke seg en kopp Te om morgenen og kan lese Aftenposten, morgen utgave – den tyngre, med god samvittighet fordi den er abonnert på blå resept.

Betyr det at om du har tid til å bekymre deg for at du har for liten tid til alle ting, så har du egentlig nok tid. Alle de som virkelig har for liten tid – har jo ikke tid til å lese de gode rådene. Dilemma. Hvordan kan vi da lære, av andre enn oss selv mener jeg? Er dette kanskje også en av de erfaringene man må gjøre selv her i livet. Som å lære å sykle. Det hjelper ikke å ha brevkurs i sykling. Man må sykle selv.

Tilbake til filosofien. Det inntrykket jeg har er at de gamle filosofene var ikke videre raske i gangen. Alle tegninger og malerier viser gamle menn (noen unge også) , mer eller mindre liggende, med en forsamling av skuelystne og hørselstrengende sorte hull som uten filtre gaper over historier om ”det ene” eller ideenes lære. At Fru. Tidsklemma var hjemme på kjøkkenet og lagde gresk salat og vineddik sier historien ingen ting om.

Mon tro om jeg skal ta et brevkurs i filosofi – eller kanskje jeg bare skal ta fram sykkelen…