Forunderlig

Jeg skrev det ned, jeg. Tok alle ordene som var livsfarlige å si høyt og skrev dem ned på et glanset papir. Skikkelig lurt. Men duverden hvor lett det var. Alle ord som jeg nær sagt aldri ville tatt i min munn. Og nei, det er ikke slike ord jeg refererer til. Men blottleggende, hyggelige og avkledende ord og setninger som vil få mottakeren til å føle seg både betydningsfull og glad, og helt sikkert gjøre dagen til en skikkelig solskinnsdag. Men neida – si dem, det skulle tatt seg ut. Til det er det jo aaalt for farlig.

Skrive dem ned, derimot – det er jo ingen sak. Lagre det på en passende plass. Med mappestruktur og filnavn som gjør at ikke en gang en dement bestemor som har både mistet munn og mæle ville hatt den minste problem med å finne igjen. Og hun har ikke en gang PC!

29 bokstaver er jo mildt sagt helt ufarlige. De sitter der så stille og fredelige på tastaturet og gjør ikke det minste ansporing av å sette seg sammen til noe som skummelt som litt ukontrollerte ros, eller hyggelige meldinger. Her har jeg full kontroll over tastaturet. «Godt jobbet», «Flott», «svært interessant», «særdeles hyggelig», «ser frem til å møtes», «imponerende». Alle bokstavene er i bruk.

Godt gjemt bak 15’’ skjerm øker selvtilliten i takt med hastigheten på touch-metoden. L-ete, F-inne, S-lå… Herregud, blir jeg hyggeligere nå så primær jeg..

Legg ned lokket, og bokstavene skjelver av skrekk. De gjemmer seg unna og setter seg fast i halsen om ikke du følger godt nok med. «Bra», «eh, fint», «eh, fint», «eh, sees», eller «flott» – en avart av «fint» som er grei å ha når det ikke er flere i’er eller n’er igjen i halsen………

Forunderlig det der. Det vi kanskje er mest språklig redd for er ordene «men, det var jo det du sa….» Likevel så skriver vi så blekket spruter og tastaturene mangler bokstaver av bare nedslitthet og slagkraftige tastetrykk – på alle måter. Det er jo å legge beviset i nevene på motparten. «Vær så god».. Skulle det være noen tvil i framtiden hva jeg sa den 4.februar i 2015 klokken nærmere halv elleve, så er det bare å bla opp i arkivet og renske stemmen: «mulig det ikke var det du SA, men det var det du SKREV!». Hevet over en hver tvil.

Livsfarlige ord, nedskrevet for alltid. Kanskje mest virkelig og nakent likevel. Gjemt bak 15’’ hvor det ikke er så skummelt kommer bokstavene til sin rett. Forunderlig det der, at bindende ærlig skrift er tryggere enn flyktig innpakket sagt. Selv om du med det – har gitt bort alle bevis…

Jeg under meg på om han har rett… han som friskt påstod at vi menneske i bunn og grunn er drevet av grådighet og frykt. At alle våre valg baseres på enten grådighet eller frykt. Jeg protesterer vilt, men undrer meg fortsatt….

Når jeg gjør et valg vil det da være min grådighet som styrer utfallet? I frykt for at jeg ikke kommer godt ut av det, så velger jeg det som tjener meg best. Meg først. Uvirkelig tanke. Eller er det det? Er det noen jeg ljuger for her??

Jeg har valgt meg min livsfilosofi. Den ble kraftig utfordret av et enkelt alternativ. Mine bannere med påskriften “hver og en velger til sist det valget som føles mest positivt i det store og hele” vaier i stiv kuling og snorene er i ferd med å ryke. For meg er det ulogisk at noen står opp om morgenen og tenker at de skal gjøre livet mest mulig surt for dem som er rundt – i alle fall dersom det ikke ligger en virkelig god grunn bak. En grunn som for den som står opp om morgenen kan oppfattes som positiv. Ikke for de som får skitten i fjeset, men for den som skuffer faenskapen opp mot vifta. Det må da være sånn! Jeg velger at det må da være sånn!. Ellers rakner det for meg….

Platon, selvtenkt eller overført fra Sokrates, snakket varmt om sjelens tre deler; fornuft, vilje og bejær. Om viljen og bejæret sloss er det kun fornuften som til sist kan avgjøre slaget. Hva er da fornuft? Et dårlig valg er vel bare i bestefall mangel på bedre viten. Kan da grådighet være mangel på bedre viten? Hva med frykt?

Tilbake til min livsfilosofi. Jeg trodde jeg hadde valgt meg et stødig og godt utgangspunkt for å møte mennesker med åpent sinn og uante muligheter. At du gjør som du gjør må betyr at du tror det er det rette? I din modell av verden virker dette valget riktig, ja til og med fornuftig. Godt styrt mellom vilje og bejær. Men, i min modell av verden virker det i bestefall som mangel på bedre viten.

Jeg liker ikke ordene grådig og frykt. Men jeg liker dårligere at det kanskje er noe i det han sa, han som så friskt påstod at vi står igjen med to basale drifter. Kanskje vi har rett begge to. Det som kan virke som grådighet for deg, kan i virkeligheten min virke som et godt valg, for alle. Det handler vel litt om fra hvilket vinkel saken sees.

Jeg vet ikke hvem som har rett. Jeg har likvel valgt å holde på min livsfilosifi; det du gjør – gjør du fordi du tror du handler fornuftig. Jeg kan likvel mene at det du GJØR og MENER er hakkende galt. Men, om jeg velger å tro at du handler mot en bedre viten – så er det i allefall håp. Handler du ut i fra bare grådighet og frykt – da har vi kastet alle kortene og jeg ser ingen grunn til å plukke dem opp igjen.

Nå har jeg vel forsynt meg grådig av din tid, og frykter at du er gått skikkelig lei. Men viljen til å sette punktum går heldigvis forran min bedre viten…… og hva begjæret angår….

Er det noen som står opp om morgenen og sier at «i dag skal jeg spy ut såpass mye eder og galle at enhver form for stolthet du har vil knekkes og antydning til selvfølelse dynkes i gjørme»?

Mulig det – men jeg velger å si at det gjør det ikke.

Naivt? Mulig det også. Men du verden hvor mye lettere livet er blitt.

Hvorfor svarer hun ikke på meldingen min? Betyr jeg ikke noe lenger nå da. Hun har sikkert lest den og tenkt at «herregud – åssen skal jeg komme meg ut av den invitasjonen?. Klart hun ikke svarer. Hun vet sikker at jeg sitter her og venter og skal bare bevise at hun er meg overlegen. De som er nederst på rangstigen må vente, vettu. Sånn er’re bare.» Som en høylytt preken fra den lille sorte (nei, ikke lårkorte lille sorte), men den lille sorte som sitter på din skulder og predikerer fra en utrolig dårlig bok.

Og han har flere i sekken: « 10 gode grunner til å tenke det verste» av K.A.Tastrofe. «Ting du ikke viste at du skulle la være å tenke på når det er mørkt» skrevet av Dr.Forrest Knight Mer. Eller, «She never said it – but, probably meant it» av B. Itching – TV-personlighet og selvlært psykolog.

Hvorfor i alle dager leser han fra den boka, av alle bøker å velge mellom.

Når jeg går på biblioteket så blir jeg ikke bare tildelt en bok. Vær så god – og takk for besøket. Husk å returner i tide ellers påløper 20,- i purregebyr.

Jeg har et valg – på et bibliotek har jeg faktisk 1000-vis av valg. Bjørnstjerne Bjørnson valgte seg April, og han hadde egentlig ikke noe valg. Selv da valgte han å si at han velger seg April. For et flott valg.

Sterke farger er visstnok vårens mote. Da velger jeg å kle opp han lille sorte i noe fresht; oransje kanskje. Han har fått ny sekk også. Vi har nemlig vært en tur på biblioteket og fylt opp fra øverste hylle. Krimdronningen Scarett Paasak har hatt to nyutgivinger: «Godt jobba – betyr faktisk godt jobba» og «Nei, han tegnet ikke på arbeidsdokumentene dine med tusj bare for å poengtere at han ble hentet litt for sent i barnehagen i dag. De var nemlig til forveksling lik kladdeboken for en 5-åring». Den kommer i en to-bindserie. På anbefaling tok vi med oss også den litt mer lettleste, men finurlige «Velg deg en oppside», om å ikke høre så godt etter. Men når du først hører etter så let etter oppsidene. Det å ta ting i beste mening. Hvorfor det? kan noen spørre. Hvorfor ikke? velger jeg da å svare.

Månedens bok: «Hør bedre på vinden som synger – enn stillheten som klager» var dessverre utlånt. Men jeg har satt meg opp på venteliste. Den som venter på noe godt må ikke nødvendigvis ikke vente så lenge vettu J

Du verden så mye spennende preken jeg har i vente fra den sneisne oransje mannen som står lettbent på min skulder – med fullastet ryggsekk av lektyre i beste mening.

Jeg velger meg en verdi. Er det slik vi definerer “verdivalg”?

Hvilken verdi vil du velge?

Verdi betyr innen etikken at noe har fordel­aktige konsekvenser for noen, står det i Wikipedia. Hvem er da noen?

Leste i dagens avis at noen valgte bort sin gründerbedrift til fordel for familien. Mange velger å redusere sitt arbeidsliv når småtten krever sin oppfølging. Jeg kjenner NoenAndre som også jobber “redusert”, som det så komplett misvisende heter. Lurer litt på hvem denne “noen” er, som Wikipedia referere til? Det skal da altså være fordelaktige konsekvenser for NOEN.

Desverre, vil jeg nå si, blir den såkalte årsaken til arbeidsreduksjonen; barna, stemplet som NOEN. “Jeg har tatt et verdivalg, og prioriterer barna foran karrieren. Jeg har tatt et verdivalg, og nedprioriterer jobb til fordel for barna. Jeg har tatt et verdivalg, og ofrer meg selv til fordelaktig konsekvens for ….” barna!. Hvem har spurt barna??

Det ER travelt å skulle levere på fløytespilling, i fotballdrakt, med hiphopskoa under armen, samtidig som leksene til lillebror skal sjekkes, og skia smøres. Jobbe redusert… makan til misvisende utsagn! Har aldri jobbet så mye som etter at jeg tok et “verdivalg” og jobbet redusert. For HVEM har denne verdien en fordelaktig konsekvens?

For ikke å omkomme av strekkmerker etter å ha skulle rekke både det ene og det andre har jeg kommet fram til at det er fordelaktige konsekvenser for…. MEG … å jobbe redusert – som desverre da fører til at jeg jobber mer, med å rekke alt jeg ikke hadde behøvd å rekke om jeg hadde valgt en verdi som ikke medførte at barna fikk sjanse til å rekke alskens greier.

Hvilken verdi skal jeg da velge?

En ting er i alle fall sikkert. I dette tilfellet er det nok riktig å skylde på NoenAndre. Ikke skyld på barna i allefall!. Stryk ..verdi.. og stå igjen med – valg! Det er mer riktig. Jeg har tatt et VALG. Må ikke forveksles med VERDIvalg. Jeg har valgt å la barna være med på aktiviteter både hist og her. Jeg har VALGT å være tilstede på hiphop fordi JEG synes det er artig å se på. Jeg har VALGT å kjøre til fløytespilling fordi JEG vil ha tid med barna. Det er for MIN skyld jeg følger dem opp. JEG kan komme i skade for å gå glipp av noe.

Skyld ikke på barna, og fordekk det ikke med verdivalg. Dette handler om å ha fordelaktige konsekvenser for meg. Og det er jo faktisk en verdi jeg kan sette spørsmålstegn ved. For om det er fordelaktig for meg, betyr vel at det kanskje ikke er så fordelaktig for alle………………Arbeidsgiveren for eksempel?

Når er nok nok? Hvor langt kan man strekke det? Jeg undrer meg på hvorfor noen mener at nok er nok lenge før noen andre synes det er nok.

La oss si at man har fått nok. Kaster inn håndke og sier stopp. Dette går ikke lenger. Sånn kan det ikke være mer og grensen er nådd. Hvordan vet du da at det virkelig er nok? Hva med litt til? Det er litt som å fylle på klinkekuler i en passe stor bøtte allerede fylt med store steiner. Det går jo fint. Hva med så å fylle på små plastikk perler. Sånne som man har i mange farger og perler ugler og hjerter og snøkrystaller, på brett – og stryker… vel, hva om man så fyller på med litt sand, og så litt askestøv, fra Island… eller fra stuegulvet etter at feieren har vært her… det siste var vel kanskje en liten digresjon. Blir det nok da? Er så mye nok nok?

Eller var det nok for lenge siden? Når bøtta egentlig bare var fylt av store steiner.

Er det bøtta som avgjør hva som er nok, eller er det steinene man fyller opp i? Hvorfor er det slik at hva som er nok for noen er langt i fra nok fra noen andre? Eller omvent.

Tror det er et relativt spørsmål. Kan man da se på andre at de har fått nok? Vil ikke det være det samme som å telle steinene uten å studere størrelsen på bøtta. Det kunne jo tenke seg at man med likt antall steiner, klinkekuler og plastikkperler faktisk ikke møter nok-er-nok på samme sted. Alt avhenger jo av bøtta.

Så det å gi andre gode råd om å kaste inn håndkle, si stopp og nok er nok, er relativt ubetydlig nyttig. Det er bare den som holder bøtta som kjenner vekten av gråsteinen eller askestøvet.

Noen får bære det videre, men noen andre synes at nå er nok nok.

Hvem ønsker vel ikke å stå dekorert med blomster og heder? “Godt jobba”, “bra foredrag” eller “ny drakt?, ny’eller?…. stiiiiilig!”. Det varmer jo godt – det første sekundet. Så sniker den verdensberømte operasangerinnen opp på skulderen og hvisker en arie du desverre har hørt før; Jaha, hva galt har jeg gjort nå da? Hadde de ikke trodd at det skulle bli så bra kanskje? Hadde de egentlig forventet at det gikk sånn passe i dass? Forventet de å måtte rydde opp i rotet etter noen andre som alltid roter det til. Trodde de at de skulle sovne på bakerste rad midt i tredje foil eller håpte de at også denne gang skulle noen andre stille til fest i en gardinkledd motefadese.

Det ligger noe bak… De er overrasket… Overraskende bra, er ikke særlig bra. I grunnen er det å være overrasket ikke særlig bra i det hele tatt. Det må i så fall være om man ble overrasket av en skuffelse. Men det er vel ingen overraskelse – kun en større skuffelse.

Men, hva om de har rett? Kanskje det bare var “godt jobba”. Mulig det ikke var noen forventning i det hele tatt. Da har man jo ikke noe å måle seg med heller. Og ikke kan man da bli overrasket, altså om man ikke har noe å forvente.

Og hva er poenget med blomster og heder dersom de visner og falmer av selvdestruktiv analyse? Man bør gjøre som man gjør under en hvilken som helst dårlig påskekrim; se de oppløftende første 48 minuttene og deretter sovne lett i sofaen når Mr.Boil, med tonet mustasje og selvfølgelig tone, destruerer en hver form for logisk oppklaring. Hør på skryt og løft brystkassen klar for medaljene. Lukk øynene og la ørene falle når the fat lady sings. Noen sier at de kan ikke la vær. Noen andre sier at man kan bestemme selv. Alt sitter i hodet. Det gjelder vel bare å bestemme seg for hvem man skal høre på.

Operasangerinnen har forøvrig mistet jobben.. tror ikke hun ble overrasket.

Og førstepremien går, igjen, til fru Halvorsen i nummer 18. Igjen! Er’re mulig? Og ikke trenger hun en ny sykkel med 21 gir heller. Hun har sikkert vunnet en fra før.

Jeg har undret meg flere ganger over at noen ser ut til å være født med gull-billetten. Hva gjør at de håver inn alle premier mens noen andre står igjen med tom lommebok og loddnummer som bare slutter på oddetall. Hvem styrer dette egentlig? Finnes det en komité som plukker ut de heldig vandrende personer her på jorden? Eller står bare stjernene mine i feil vinkel til hverandre? Det står vel ikke noe på ryggen min? eller i panna? 180 kroner kostet det meg å få tak i 200-grams Stratosen. Det kan man vel knapt kalle ”å vinne” 3.dje premien i lynlotteriet?

Så hvorfor triller det ikke inn så mye som et rødt øre på min tippe-konto, mens jeg her sitter og leser om Hr. og Fru. Griseflaks som BEGGE har grislet til seg hovedpremien i inteligensspillet Lotto med kun få års mellomrom.

Noen har det bare – mens noen andre har det definitivt IKKE.

Kall meg gjerne gal, men jeg er sikker på at vi mennesker har flere egenskaper enn hva vi i dag klarer å utnytte. ”Vinnersjanse” er en av dem. Tenk hvordan de kommer til å le av oss – om 786 år fra nå, når de graver fram gamle internettsider og leser om våre naive pengespill. <<Så primitive>> sier de, og smiler nedlatende. <<Tenk de stakkarene som faktisk kjøpte lodd, uvitende om at de aldri kunne vinne>>. Om 786 år, når de har oppdaget og for lengst akseptert at noen faktisk er FØDT heldig og noen andre mindre heldig.

Er det virkelig så enkelt? At noen hører ekstra godt, at noen er superraske på 60 meter’n, at noen regner ut 574×43 i hodet og at noen vinner alt fra heklede duker på lokale lotteriet til store premeier på Vikinglotto. Duken skal jeg vel ikke si at jeg har savnet så særlig, men egenskapen høres jo forlokkende ut likevel.

<<The happiest people don’t have the best of everything, they just make the best of everything they have>>

Kanskje det er slik at om man fokuserer på det som er bra så lagrer man de gode tingene i harddisken sin. I motsetning til de som ser mørkt på alt og alle. Sistnevnte har jo da en stor bunke av dårlige minner og ”hva-var-det-jeg-sa?… det-gikk-jo-til-helvete!!” – lister. At positive tanker blir kastet ut i atmosfæren, for så å vandre rundt i universet med mål om å tiltrekke seg andre positive vibber, dernest å returnere til utgangspunktet med gavedryss og gullgevinster – er vel å strekke det litt langt. Men tydeligvis ikke langt nok til å lure de tusener som har lagt sin elsk på ”The Secret”. Men hvorfor ikke? En ulykke kommer jo som kjent sjeldent alene. Den har vel vært ute og rasket med seg en bunke med faen-skap som kan være passende å tre nedover hode på en stakkars sjel.

Siden jeg ikke har tenkt å leve til det opplyste år 2796 får jeg innfinne meg med min uvitenhet om mitt manglende hell-gen. I mellomtiden lager jeg meg en liste over mine ”gevinster”.

· Jeg snublet IKKE når jeg gikk inn døren i stad

· Jeg har IKKE kollidert bilen min i dag – enda de er fredag den 13.

· Jeg har IKKE hengt ut klesvasken i dag – og det har nå begynt å regne

· Jeg sølte IKKE kaffe ut over sjefen i avdelingsmøtet i går.

· Sykkelen min ble IKKE stjålet i går ettermiddag

Nei, skal du se…!! … tror sannelig jeg er født med ”grise-flaks”-genet likevel..

Den var jeg heldig med J

Noen ganger står tiden helt stille. Man er verken for sakte eller for rask. Kun vaglende midt i mellom.

Noen haster for å nå sine avtaler, mål i livet eller bare av gammel vane. Noen drøyer tiden for at den skal vare lengst, fyller den ut for å utsette dead-line eller også av gammel vane.

Noen andre vagler midt i mellom. Der er det ganske så stille. Man skulle tror at ordet “balanse” var betegnende. Men jeg er ikke så sikker på om ordet er riktig brukt, selv om står slik midt i mellom. “Ubalanse” passer ikke så greit heller, for da står man jo ikke i ro. Forunderlig det der…

Labil, kanskje. Plutselig kan man tippe over til å rase av gårde. Rekke alle avtaler og nå alle mål. Ta igjen det tapte man samlet opp i kø, mens man stod der helt i ro. Eller falle i døsende velvære av bare å være, fyldt opp av ting som kun står øverst på listen. Noen tipper over, mens andre faller tilbake.

Noen andre vagler midt i mellom. Labilt.

Mens vi venter, står tiden stille.

-noen andre-