Forunderlig

Når er det riktige tidspunktet for å starte med den planlagte redningsaksjonen? Det er helt klart viktige oppgaver som skal gjennomføres. De har bare ligget litt på vent. Til jeg blir voksen nok. Er det riktig tidspunkt nå? Eller kunne det ha ventet litt til? På torsdag har jeg nemlig foreldremøte, og neste helg er det første samling på snø. Skisamling altså. Ja, ikke jeg da..ungene. Jeg samler meg best uten snø. Og uten ski for så vidt. Men om tre uker da? Da kan jeg starte med å redde verden. Nei, vent! Da har vi jo invitert til pizzakveld, i kjeller´n. Uka etter da? Det er jo ikke det at jeg ikke har planen klar. Lurer bare litt på når jeg kan begynne…

NoenAndre

Rakrygget. Glimt i øye. Stoisk ro. Selvironisk og medfølende. Der står hun, med begge bena så godt plantet på jorden man kan være når man er iført et par hinsides høye og tynnhælede Jimmy Choos. Fjellstøtt, og med armene i trygg og åpen posisjon, kaster hun lett på hodet for å understreke at «Dette gjør meg bare sterkere, og klarere i min faktiske tilstedeværelse. Det er en gave». Forunderlig det der, at noen klarer å gjøre alt rett. De snur en hver motgang til næring for personlig vekst. Stråler om kapp med krisen. Jo større katastrofe, desto rakere rygg. Forbilledelig håndtering. En inspirasjon. Noe å beundre, ta til seg og kopiere. Å gå ned med flagget til topps er langt viktigere enn å bli stående lutrygget og i live. Jeg har undret litt, men det er tilsynelatende bare en måte å håndtere kriser på; den riktige. Tilsynelatende.

-NoenAndre-

Det var bare det som manglet; Den komplette innsikt i at det faktisk ikke er slik at man har den heldige egenskapen i å kunne alt. Det var jo ikke godt å vite, ..når man var ung altså. Da visste man jo ikke bedre, ..enn at man visste alt. Så viser det seg altså, at det man ikke visste før får man før eller senere følelsen av å vite litt mer om. Så nå i det seinere kommer vissheten om at man faktisk ikke visste alt, når man var ung da altså. Godt å vite da, at det vi da ikke visste, vet vi nå. Men det er vel forskjell på å kunne og å vite? Kan man alt, om man vet alt? Man vet i alle fall ikke alt selv om man kan alt. Man vet for eksempel ikke hva musikk gjør med et menneske, selv om man kan spille notene og presentere en melodi. Og man kan kjenne hva musikken gjør med kropp og sjel, men vet gjerne ikke hvorfor. Så jo mer jeg vet, jo mindre vet jeg at jeg kan. Og det er jo litt skummelt. Plutselig så vet man at man kan ingenting. Eller man vet kanskje ikke det engang… da begynner det å bli litt mer enn skummelt.

Ja, ja..Ikke veit jeg

NoenAndre

«Gå igjennom læringsmålene, finn tilhørende hensikt i teksten, gjør et BISON overblikk og hent fram notatene du har tatt i forbindelse med læringspartnersamtalen i forrige time, test deg selv, og skriv så en selvevalueringsrapport…» Hvorfor ikke like gjerne sette en karakter selv også når du er i gang. Så overfører vi alle lærere til helsesektoren som, om vi skal ta inn over oss befolkningsøkningen, trenger langt flere hender en hva et gjennomsnittsmenneske har til rådighet…selv når vi tar med den handa vi sitter på…

Forunderlig det der, at vi skal bli så innmari mye bedre ressurser for samfunnet av å lære oss selv en hel masse. Trodde hele nøkkelen i å bli bedre, var å lære av andre som var bedre enn en selv.

NoenAndre

Så er det på’an igjen. Selvfølgelig er det jo helt urimelig å ikke la en 13 åring få kjøpe seg et sosialt inkluderende, kreativt, og strategisk stimulerende dataspill… At det rusler fyrer rundt med valgfrie våpen, både kniver og maskin-«gønnere», som slakter ned det som måtte komme i veien, er vel en ubetydelig detalj. Gutten må jo få være med vennene sine…. Så da sitter vi der da – med prisen for årets-værste-foreldre. En pris som vi for tiden ikke deler med noen andre —— da det ser ut til at resten av verdens 13 åringer samles på nettet for å utvikle sine kreative og strategiske ferdigheter…

Et øyeblikk,.. må bare få med meg et innslag om situasjonen i Syria på nyhetene. Klasebombing ja… sivile… det var leit… huff.. Så fikk de tatt han derre i Paris også ja…. det var jo greit… forsåvidt… hvor var jeg? jo… skytespill ja…

….«Counter Strike» er et lagspill der man i løpet av en kamp ikler seg to roller, en offensiv og en defensiv. Det offensive laget har som formål å angripe ulike soner referert til som bombsites for å plassere en eksplosiv anretning, det defensive laget skal hindre dette ved å ha spillere stasjonert til å forsvare disse sonene. Disse lagene har fått de betegnende navnene «terrorist» og «anti-terrorist».
Det er altså totalt 30 runder å spille, og rundvinneren får ett poeng per runde. Ikke overraskende får det laget som har den offensive rollen poeng for å eliminere samtlige spillere på det andre laget eller ved at den eksplosive «bomben» sprenger. …. (dagbladet.no)

Selvfølgelig vil gutta spille dette!!!

Så står jeg her i vinden da, alene, snerpete og naiv. Jeg skal ikke bestemme hva alle andre skal få lov til. Men det hadde jo være hyggelig med litt hjelp! Jeg gjør sikker mye som andre ikke synes noe om – men gi meg beskjed da – så kanskje jeg kan se mine valg i en større sammenheng. I mellomtiden svarer jeg «Nei» på det samme spørsmålet, hver gang en ny kompis logger seg på. Nei, du har forsatt ikke blitt 3 år eldre på så kort tid».

Får håpe de har tid til å logge av det stimulerende og kreative terrorist-spillet, for å delta i sørgetogene til minne om de 130 menneskene som desverre ikke rakk unna før den …ekspolosive «bomben» sprengte …..

Og.. hva er egentlig galt med bilspill??

Noen Andre

Velkommen til hyggelig oppvisning av 4.klasseriverdance og flerstemt korsang i skolegården… før vi trekker oss bort til nedre skolegård – hvor vi skal kose oss, stående, med vaffelkjeks og restene etter sjokoladekaken som ikke ble spist opp på korpssommeravslutningen i går….. Hvor er pølsene?

I juni burde vi av hensyn til logistikken, gå kontinuerlig med en pakke Gilde grillpølser i PC-veska.

Det er jo hyggelig med avslutninger da.. men hva om vi kunne fordele dette litt. Hadde jo vært hyggelig med oppstarter også. Eller midt-fest-oppvisning… «Kjære foreldre.. barna gleder seg til å vise dere hva de kan… sånn halvveis…” bokstavlig talt.. Men når jeg tenker på det, så er vel kanskje desember vinterens juni… Synes å huske at jeg da ruslet rundt med reinsdyrkosyme lett tilgjengelig og hadde konstant pepperkakesmuler i tastaturet…

Men en ting er jo barn. Avslutninger kommer kanskje med pakken.. men i tillegg er det sommeravslutning på jobben, avdelingen, teamet, prosjektet, for både denne jobben, den forrige og kanskje en liten gjeng som holdt sammen tidlig på 80-tallet… gode tradisjoner skal ikke brytes….

Så da er det bare å skrape sammen restene av vannmelonen, den sprø løken, klippe opp en ny Toropose og fatte mot, for i morgen rekker vi knapt å begynne dagen før noe skal av-sluttes… Bare ikke vi blir av-kortet på vegen…

-NoenAndre-

Forunderlig det der, at når vi endelig har kommet så langt at vi ber om hjelp – ja så er den vel nesten ikke nødvendig lenger. Når du endelig har forstått at dette faktisk ikke løser seg, uten at noen trår til – ja så er halve jobben gjort. Den største frustrasjonen er jo nettopp at det ikke er mulig å be om hjelp – fordi det faktisk ikke er klart i dagen hva det trengs hjelp til…. Forunderlig det der… at mens vi panisk leter etter en utgang så ser det ut som om vi har full kontroll. Men når vi endelig har kommet på så dypt vann at vi kan be om hjelp, så ser vi panikklagne ut – men egentlig har vi nettopp da gjenvunnet balansen – ved å faktisk være i stand til å be om hjelp. Problemet oppstår når vi oppdager at det faktisk ikke var noen tilhørere der, og står igjen og er panikkslagen OG ute av balanse…. Da vil jeg påstå at det er mer enn halve jobben igjen…….

-NoenAndre-

Hvilket underlig råd å gi en 5åring som gråter sine modige tårer, alene, på en kostskole i England. Jan Chr Opsahl het gutten som fikk dette rådet – og mente i voksen alder at dette kunne passe å bringes videre til sin mentee.

Trust nobody, love a few and always paddle your own canoe. Undrer meg på hva han egentlig mente ved å si dette…..som et ledelsesråd.

Hvor ble det av å by på seg selv. Være seg selv. Møte åpenhet med mer åpenhet. Gi for å få. …. Forunderlig det der, at det finnes ulike råd som passer for ulike deler i arbeidshierarkiet. Kan ikke huske at jeg måtte være så skeptisk.. den første arbeidsdagen der jeg stod med naiviteten i den ene hånden og pågangsmot i den andre. Var det virkelig noen som gav meg dette rådet da? ..bare at jeg ikke hørte godt nok etter, i bråket fra pågangsmotet.

Mulig, at rådene vi får gjelder uansett. De blir bare mer og mer viktige å følge – etter hvor høyt i organisasjonen du sitter.

Trust nobody. Er det virkelig slik at vi skal stole på Ingen. Hvem er det? Finner Ingen i ansettelseslistene, så da skulle jo det være greit. Alternativ må noen være så snill å ansette Ingen, så jeg får noen å stole på.

På sin første arbeidsdag, for Ingen, skal jeg rekke fram hånden og hilse velkommen. Får bare håpe at det ikke er pågangsmotet jeg holder i høyrehånden og må gi slipp på i min høflighet.

Dog, et forunderlig råd å gi…

…men jeg vet om NoenAndre som skal ut å kjøpe padleåre til kanoen…

-NoenAndre-