Forunderlig

«Takk og pris for et nytt år», hører jeg det jamres rundt forbi, såvidt hørbart gjennom lyden av milliarder av kroner som settes fyr på og fyker til værs.. «Happy New Year», presses ut av en sprengt høytaler, men likevel harmonisk firstemt med jumpsuits og platåsko. Vi synger med… 

«2021 er bare å glemme». «Dritt-år». «Husker ikke forskjell på 2020 og -21 jeg!». Tror folk har hatt det litt stusselig assa. Eller så er ett av de alvorligste senvirkninger av Korona-både-vaksine-og-sykdom faktisk .. hukommelsestap. 

Var ikke sommeren 2021 uten munnbind da? Og før-Voi-restriksjon gjorde det mulig å Voie rundt i bydelsstrøk som tidligere bare eksisterte på Google maps. Hvitvin på Kampen ble det og, før bading på Sørenga. Såå ræva kan det jo ikke ha vært. 

Eller litt ræva ble det jo. Med uttesting av nyoppusset infusjonsavdeling i ellers så nedslitte sykehuslokaler, og gjensyn med tidligere helsebyggeprosjekter vurderer jeg å skrive av alle besøkene som «faglig- utvikling». Bør jo legges til på CV-en spør du meg. Forunderlig det der, at det er så fort gjort å trille ett terningkast over en så lang periode. 365 dager, 52 uker, grisemange timer. Alle sekundene kan jo ikke ha vært farget med samme farge? 

Litt ræva var det ja , men det kan jeg vel ikke skylle på 2021 for? Kanskje jeg kan skylde på Korona´n? Den får jo skylden for stort sett alt som går galt…  Men hva med det som var bra da? Hvem skal få skylda for det? Pudderskikjøringen 1.januar 2021 var bra. Året startet jo på glanset papir i hvertfall. Mulig vi røyk på litt gråpapir ut over en stusselig høst. 

«2022 blir helt magisk» hører jeg det ropes ut gjennom ABBAs evig festkledde nyttårslåt. «Med et så ræva 2021, MÅ jo bare 2022 levere så det holder». Undrer meg på hvem som sa det? Det må ha vært NoenAndre, for jeg kjenner meg ikke igjen i den analysen. Likevel har vi aldri kommet til en felles enighet så raskt inn i nytt år. Alle med et kraftig anfall av historieløst lykke-amnesi, kombinert med kognitiv framtidseufori uten grobunn i virkeligheten. Like lite som at fjoråret kan males med ett pennestrøk, kan heller ei det magiske år 2022 fargelegges med én farge. Selv om 1. nyttårsdag serverer florlett pudderføre til ekstatisk glede for løssnøkjørere, så kommer det garantert også ræva dager. Fortere enn man egentlig er forberedt på kanskje. Men håp om kajakkturer, munnbindfri Voi sightseeing og reker på skjær sikrer at vi nok får bruk for pastellfargene i penalhuset også i 2022. Men pass på å ikke legge for langt vekk den koksgrå og brune tusjen.. For det magiske år 2022 kommer nok i alle farger, helt i tråd med det jeg kan huske at tidligere år også har hatt bruk for hele paletten. Skulle ikke forundre meg om det etter blåmandag kommer en rosatirsdag….

-NoenAndre-

Forunderlig det der, at det som vi er aller mest sikker på kommer til å skje, er det vi er minst forberedt på. Typisk scenario for hvordan håndtere en eventuell hjernesvulst, frykt for å dø i flystyrt, miste jobben, eller bunnløs bekymring for hvorvidt tenåringen faktisk klarer å komme seg gjennom nødvendig motgang for å bli voksen. Se det, det grubler vi ganske mye over, og forbereder oss på ulike scenarier for håndtering. Og hva er sannsynligheten for at dette inntreffer, i motsetning til en helt naturlig og udramatisk stille død der framme i livslinjen? 

Men når den først inntreffer, så blir vi så overrasket over hendelsen at man blir helt handlingslammet. Hva skjer nå? Her kommer mannen med ljåen ramlende inn hoveddøren med sin rystende beskjed og jeg har ikke en gang så mye som en kjeksbit eller en kopp kaffe å by på. Kommer han nå? Men, jeg var jo ikke klar! Jeg skulle jo ha brukt mer tid på å få ut alle historiene, vært noe mer raus med klemmene, spurt hva som kværner i topplokket når man vet at utløpsdatoen nærmer seg. Men neida, det kommer jeg først på ETTER at livspusten stilnet.

Hei du! Jeg var ikke forberedt. Kan vi ta det en gang til?

«Velkommen. Vi minner om at denne samtalen vil bli tatt opp slik at vi kan kose oss på julebordet med alle dere som lures inn i en evinnelig tallrekke av uløselige valg, bare for å ende opp i ren frustrasjon over å ha glemt hva de skulle spørre om når de endelig kommer fram til noen med puls. Ønsker du hjelp med faktura – tast 1. Ønsker du hjelp med internett – tast 2. Ønsker du å snakke med et ubemannet sentralbord – tast 4. Får inglish – tast 9». 

Det er en interessant betraktning at internettet er kjemisk renset for telefonnumre til kundesentre som virker. Tast 1! Det er virkelig ikke mulig å oppdrive en personlig mottaker som kan bistå i mine teknologiske utfordringer. En liten personlig touch hadde vært utrolig til hjelp når jeg ikke en gang er i stand til å forklare hva som ikke virker. Tast 7! Nei, her skal det effektiviseres. Tast 6! Med en unik tallkombinasjon sendes du til avdelingen som er topptrent til å behandle ditt spørsmål. Tast 3! Er det slik at når man blir ansatt på et kundesenter, så får man opplæring i kun ett tema. ETT TEMA!. «Hei. Jeg heter KariAnders og er nyansatt her hos Tast&Knast, i avdeling 6: «har du spørsmål knyttet til oppkobling av dekoderen opp mot det lokale hjemmenettet?». Det må jo være utrolig trist i lunchpausen. Der alle medarbeiderne i kundesenteret til Tast&Knast sitter på rad og rekke uten å kunne veske et eneste faglig ord med hverandre. Hvordan skal man starte en samtale når den ene kun har innsikt i avdeling 4: «Har du problemer med å finne KID-nummer på din faktura», og den andre er nyansatt i avdeling 3:  «Ønsker du å bytte abonnement, men vil vite om Free Music er inkludert». Det blir jo en spennende samtale over en skive med servelat….

Og hva med de som er ansatt i avdeling nr 9: «Tast 9 for å lese opp menyen en gang til». Hvem skal de snakke med i lunchen? Tror ikke de er så mange forresten.

Og hva gjør man når det eneste jeg trenger hjelp til er å finne en e-post adresse. Slik at jeg kan få sendt av gårde noen viktige beskjeder til dette firmaet som har effektivisert seg inn i et telefonisk nummeringshelvete. Tast 2, sa de. Tast 4, sa de. Tast 7, sa de. Og når jeg endelig kom til en avdeling som jeg forventet skulle ta i mot mitt spørsmål om «hva er egentlig e-postadressen til dette irriterende drittfirmaet», så fikk jeg en automatisk opplesing som sa jeg måtte gå til deres hjemmeside for å finne e-postadressen. De hadde åpenbart effektivisert seg så effektivt at de hadde effektivisert bort web-korrekturleseren, slik at det som hadde vært mest effektivt, nemlig å opplyse om e-postadressen på deres hjemmeside, åpenbart var effektivisert bort….. Tast Ctrl + Alt + Delete!

Det skulle ikke forundre meg om du egentlig funderer litt på hva du skal bli her i livet. Vi har vel alle vandret innom tanken i ny og ne. Kanskje litt oftere enn ny og ne også, når jeg tenker etter. Mon tro om noen aldri lurer hva de skal bli, fordi de bestemte seg så tidlig at de ikke ble belemret med alle valgene som fantes. Er det mangel på kreativitet, eller overmåtelig standhaftighet som gjør at noen faktisk bekreftende kan henge opp barnehagetegningen sin, hvor det med fyrstikkmennesker og unormalt proporsjonerte hus og dyr viser, med godvilje, en dyrlege, skrankeadvokat eller en bonde, under den pedagogiske tittelen «tegn hva du vil bli når du blir stor». Hva hvis du ikke ble det da?

Hva med de som ble det de ble. Og ferdig med det. Kan ikke huske å ha sett barnehagetegninger som viser kontorrotter med bunker av dårlig skrevne rapporter og kladdebøker av geniale figurer og tegninger som i øyeblikket de ble delt med omverden falmet av sin egen blendende selvgode glans. Eller helt blanke ark, fordi det målbevisste barnehagebarnet faktisk var så full av ideer at det aldri kom ut av hodet og ned på papiret. Målløst. Ustrukturert. Tilfeldig. Flaks, eller uflaks. Kommer an på hvordan man ser det. Men er det synonymt med ulykkelig?

SMART. Spesifikt. Målbart. Attraktivt. Realistisk. Tidsbestemt. Vandrer du litt hvileløs rundt her på denne jord, fordi du ikke er skolert i hvordan sette seg gode mål. Fortvil ikke. Det finnes utallige selvhjelpsbøker, -kurs, -coaher, -videoer, – venninner(?) som kan lede deg inn på den smale sti. Skaff deg et mål – eller dø!

Jeg prøvde å sette meg et mål om å gjennomføre et kurs i Italiensk. Jeg gjennomførte. Dessverre mer av trussel for å mislykkes dersom jeg ikke fullførte, enn av lykkesøken for å  mestre. Usikker på om jeg egentlig hadde noe mål om å fullføre kurset. Eller om jeg egentlig bare hadde som mål å melde meg på….

Men når man begynner å nærme seg tidspunkt i livet hvor man egentlig burde ta en liten selvevaluering med hensyn på måloppnåelse, så kan man jo gjerne fundere på hva som gjør enn lykkelig her i livet. En liste full av manglende avkryssinger er i hvert fall ikke definisjonen på sitt indre nirvana. 

Den sikreste veien til å bekrefte at man har nådd sitt mål, er å definere målet etter at det er nådd. Garantert en avkrysning. Check! 

Så da er mitt mål for den neste halvdelen av livet at jeg ikke har noen mål for den neste halvdelen av livet, men at jeg sjekker hva som ble målene og sørger for å krysse av for at de ble oppnådd når jeg gjør min siste selvevaluering. Mon tro om jeg nå har sikret meg en lykke eller ulykke her i livet. Det må være et mål å finne ut av … 

NoenAndre

«Lediggang er roten til alt ondt». «Arbeid gjør deg fri». «10% talent og 90% hardt arbeid». Det finnes sikkert flere sitater som benytter seg av vår latente samvittighet til å falle ned på den destruktive og mørke siden av å måtte gjøre noe nyttig hele tiden. Hvile er for tapere. «Restitusjon», kaller idrettsfolk det, men det er bare for å kunne rettferdiggjøre at  latskapen er en viktig del av oppladingen. 

“Gjør no´nyttig i stedet for å bare ligge der og se i taket”. Eller på YouTube da, som er mer riktig beskrevet. Å se i taket ville kanskje ha vært mer inspirerende, for da å kunne gi rom for egen tenking. Å se på at noen ser på at noen ser på at noen spiller, ..eller pakker opp en boks. Se på at noen ser på at noen ser på at noen pakker opp en boks med Play Station, så de kan spille. Eller pakker opp en PC så de kan se på noen som ser på at de pakker opp en Play Station. Du skjønner hva jeg mener… 

«Gjør no´nyttig da!» skriker vi frustrert, på den mest pedagogiske måten vi klarer etter å ha irritert oss rosa av at den unge voksne faktisk ikke en gang gidder å se i taket, men tar seg passivt underholde av andres mangel på kreativitet. Det må da være ett eller annet som denne framtidens lederspire kan ta seg til, mens de venter på at klokskapen og erfaringen skal komme selvgående inn på barnerommet. For det er fortsatt rester av et barnerom, når det henger Smurfe-klistremerker under den mer hard-core biker poster´n. Selv om skolen er ferdig for dagen, leksene har litt dårlig definert sluttdato og prøveplanen ikke er fylt ut av prøvekoordinatoren (det skulle tatt seg ut om både norsk og religion skulle falle på samme dato…), må det vel være noe nyttig å ta seg til å gjøre? Eller? Forhåndslesing. Forserte matematikkoppgaver. Egenstudium av temaer som sikkert kommer til å dukke opp – før eller senere. Kanskje helst senere når jeg tenker meg om. Men det er jo i det minste noe nyttig.

Forunderlig det der, at vi skal være så opptatt av å gjøre noe nyttig hele tiden. Gjøre noe som viser seg kommer til å ha vært ganske lurt at vi har gjort. Er det fordi det ved erfaring dessverre viser seg at det alt for ofte erkjennes at det dukker opp saker og ting som vi ikke er godt nok forberedt til? Hvorfor leste jeg ikke mer om endringsledelse når jeg hadde gjort ferdig alle kjemirapportene mine. Og når jeg hadde skrevet ferdig stilen i nynorsk så kunne jeg jo ha viet litt mer tid til teoretisk barneoppdragelse. Det ville ha gått under kategorien «gjør no´nyttig ´a»… For ikke å snakke om all tiden jeg sløste bort på å ta opp Ti-i-skuddet, på kassett, med tilhørende noteringer på listeplassering. Det var virkelig sløsing med ugjenkallelig dyrbar lediggangstid, som kunne vært brukt til å lese retningslinjene for utfylling av selvangivelsen. DET hadde vært nyttig det! 

Det jo dog ikke så lett å treffe på hva som vil være nyttig for fremtiden da. Om man skulle være så voksen at man velger å prioritere noe nyttig framfor å la seg underholde av en PlayStationOppPakkendeYouTubeStjerne, er det kanskje litt vanskelig å velge hva. Men å lese et avsnitt i en samfunnsfagsbok, uten å være rettslig forpliktet til at det faktisk virkelig kommer til å være en del av vårens pensum, se det bør være en mulighet som kanskje kan være innenfor å kalles «no´nyttig ´a». 

Hadde jeg ikke i ungdommen vært så opptatt av å skrive av engelske poptekster etter gehør, sette alarmen på tidlig på lørdagsmorgenen så jeg kunne bruke hele formiddagen på dagdrømme, eller rett og slett gjøre ingen ting – så kanskje jeg kunne ha gjort «no´nyttig» for fremtiden, som for eksempel å lære meg det å sette pris på nytten av å prioritere tid til å gjøre noe .. unyttig. 

Nei, jeg forstår ikke hva du sier. Skjønt, sier, er å ta i. Gneldring med logrende hale og små ul er ikke hva jeg kaller et forståelig språk. Sulten? Uuuul! Neihei. Tørst? Uuuul! Neihei. Skal jeg klø noe sted? Uuuul! Neihei, neivel. Men hva i he.vete betyr Uuul da!. Jeg kan ikke hundespråket, hverken direkte eller mellom linjene. Og hvem sitt ansvar er det da, at jeg forstår hva du mener? Er det avsender eller mottaker som må læres opp her? Jeg kaster bort et lite tyggebein så det blir stille i noen få minutter. Men jaggu trur du ikke det uforståelige dyret kommer tilbake med den samme sangen om igjen. Uuuul! Herregud da mann, eller hund! Ga jeg deg ikke nettopp et tyggebein?! Hva står du her og Uuuuler for? Og nei, det hjelper ikke å Uuuule høyere.
J e g s k j ø n n e r f o r t s a t t i k k e h v a d u m e n e r !!

Den så jeg ikke komme. At det ble noe ledig tid til overs. Plutselig var den her, tiden som alle har lett etter. Den som tydeligvis var så stiv at den aldri strakk til, eller i det minste kom i begrenset opplag. Noen hadde den ikke i det hele tatt. Eller fant den ikke. Kanskje var det slik at vi brukte så mye tid på å finne ledig tid, at når vi sluttet å lete – så var den plutselig der. Litt som når du har mistet nøklene, og de dukker først frem når man har gitt opp. 

Vi ga litt opp her i vår. Eller rettere sagt, det var andre som gav opp for oss. Eller riktigst; de ba oss om å gi opp. Tiden, altså. Gi opp tiden. Gå hjem. Slutt med å fylle tiden med alt man gjorde før de ba oss om å gi opp. Det vil si, de sa jo egentlig: stå på! Ikke gi opp, men stå på. Det merkelige som da skjedde var at tiden ga opp og plutselig kom, i rikelig monn. Den var både fleksibel og i ubegrenset mengde. Den strakk til både det ene og det andre. Forunderlig da, at det ikke var så mye å strekke til. Den ble virkelig til overs. Ledig tid. Nei, skulle du ha sett. Den så jeg ikke komme. Ledig tid til overs. Men det var litt som om du fant nøklene som var borte, men kom på at du ikke lenger hadde bil……

Forunderlig det der, at tiden som plutselig dukket opp, ikke kunne brukes til å lete etter forsvunnede nøkler enn gang – fordi du ikke faktisk hadde behov for å kjøre noe sted. Da var det jo bare å sette seg ned å gjøre ingen ting – og det er jo fort gjort, ingen ting altså, så det trenger man vel ikke så mye ledig tid til overs for.. eller…

Jeg er ikke det jeg en gang var, da ville jeg ikke vært meg selv. Å være seg selv betyr å endre seg. Ikke forandre seg, men endre seg. Å sitte fast på 90-tallet, med spiralkrøller i håret og innsydd stoff i olabuksene, er ikke å være seg selv. Det er å være sær. 

Hvor mye skal jeg endre meg for å bli meg selv? Det er en hårfin linje å trå på, å endre seg selv – uten å bli noen andre… 

Han prøvde å være seg selv, men det var tydeligvis ikke godt nok. Eller kanskje han tråkket utenfor og ble noen andre? Å være royal eller knekt, eller kanskje gjøgler. Til det må man forandre seg. Og det er ikke endring. Det er forfalskning. En kopi av noen som er tegnet opp på forhånd. En mal for tilværelsen, som oppnås – eller ikke. Forveksle ikke dette med å tro at ens eget liv skal leves etter en mal. Det er dog en en rolle å bekle. Forunderlig det der, at det så ofte benyttes begrepet «rolle» når det snakkes om mennesker. Rolle i næringslivet, viktig rolle i familien, rollefigur, nei – det spiller ingen rolle. I teateret, på scenen, som et falsk skuespill, der snakker vi om roller…. der også. Hva kom først? 

Noen er på audition for å bli medlem av en russebuss. Spiller du rollen riktig på fest så får du være med i gjengen. Dele det innerste. Være inkludert. Noen er på audition for å få en jobb. Intervju. Lett å bryte ned en fantastisk rekke med gode gjerninger. «Vi likte henne ikke». «Det var noe med kjemien». Hun spilte ikke sin rolle riktig. Det ble ingen jobb. Ingen plass på bussen. Ingen flere kunstutstillinger, eller bøker, eller samtaler. 

Undrer meg på hvorfor vi setter så høye krav til auditioner som vi selv skal prøvespille for? Da er vi jo sikre på å ikke få vår egen rolle, og rollen må nødvendigvis gå til noen andre. 

Rollen som meg selv er ikke det den en gang var. Da kan jeg jo heller ikke stille forbered med gamle replikker og uendret look. Lurer på hvor mange andre som stiller på audition. Får jeg konkurranse? 

Jeg stiller med godt mot for 2020s audition. Rollen har jeg selv beskrevet, og i år går jeg for å være meg selv. Men det er jo alltid en usikkerhet i om jeg når opp…

-NoenAndre, paradoksalt nok-