Ledig tid?

Har du noe ledig tid? Om du ikke har ledig tid, er da den tiden du har opptatt? Det sier seg vel seg at den er nettopp det, når den ikke er ledig. Forunderlig det der, at vi tilsynelatende leter etter stadig mer ledig tid, for å kunne fylle den med noe som gjør at den plutselig blir opptatt.

Hvorfor leter vi etter ledig tid? Er det i frykt for at tiden skal gå for fort, om vi fyller den med så masse at plutselig så er det over. Underlig det der, at tiden oppleves som sakte når vi gjør kjedelige ting – men flyr avgårde når det vi gjør er morsomt.

Besnærende tanke det å fylle dagene med intetsigende kjedelig skit, så vi er sikret et opplevt langt liv. Dog stusselig å avslutte litt for tidlig da…. med ingen, eller i bestefall med skikkelig kjedelige minner.

Et liv måles vel ikke best i lengde?

En passe mengde med kjedelige ledig tid, gir mulighet for følelsen av å drøye ut den tilmålte tiden vi har. Nettopp da er det ledig tid for å dvele ved alt det noe som vi til stadig fyller den ledige tiden med. For om all tid ble opptatt, da flyr jo tiden av sted – og plutselig er det over. Og det er jo litt skremmende, om enn så morsomt det var på vegen..

Har du litt ledig tid? Om du har, så kan du jo for eksempel gjøre den opptatt ved å lese noen andre sine forunderlige tanker. Eller, rett og slett la den være ledig – du kunne jo komme i skade for å kjede deg – heldigvis….

-NoenAndre-

Frokostbriller..

Oppsiktsvekkende resultatetater fra en nylig gjennomført klinisk studie viser at nær sagt alle mennesker som står opp om morgenen, gjør det med føttene først. Sittende på sengekanten, i kledd svært mye mindre enn den sorte skumle dressen eller de skarpe stripene i drakten som kommer til syne noe senere ut på formiddagen. En tilleggs studie viser at svært mange av dem også er bustete på håret, har folder i ansiktet etter en noe rynkete pute og bruker de aller første minuttene til å finne seg sjæl.

Forunderlig er det da at vi får en slik opphøyet respekt, og tilnærmet frykt, for enkelte personer og posisjoner, at avstanden mellom oss blir uendelig lang. Vi som stod opp om morgenen fra samme høyde, med samme sveis… og muligens også med mer eller mindre samme vellykkethet i kunsten å finne seg sjæl. Vi spiser frokost, noen ikke, muligens drikker kaffe, trolig pusser tenner, sannsynligvis tar på seg litt klær (forhåpentligvis), alt i ulike rekkefølger – men alle helt vanlige oppgaver.

Det uvanlige skjer når vi trer igjennom døren og det gjøres et skille mellom de tilnærmelige og de utilnærmelige.

Lurer på om det finnes briller som alltid ser verden slik den er en tidlig morgen…..

-NoenAndre-

Flink pike og dyktige menn… noen tanker på kvinnedagen

Det er noe diskriminerende over å ha en egen dag som heter «kvinnedagen». Og der..har jeg nok allerede hisset på meg en hærskare av 8.marsdeltagere.

Men hva kjemper vi for? Like rettigheter? Likebehandling? Likestilling? Hvorfor har da bare kvinner en egen dag.. Vil noen hevde at det er fordi de 364 andre dagene i året er tilegnet menn?

Forstå meg rett. Det er jammen meg et stykke igjen å gå…til vi ser forbi kjønn når vi gjør våre bevisste og ubevisste valg. Kjønn er i hverdagen knyttet til farger, stemning, tonefall, høflighet, og viktigere.. lønn, karriere, familiansvar, skolemuligheter, verdighet, … jo lenger unna vårt lille land… desto mer alvorlig blir ordene. Det holder ikke med bare én dag!

Er likestilling at alle behandles likt? Eller at alle får like mye? Eller kanskje mer riktig.. at alle får like muligheter……. Forunderlig, men hvorfor benytter vi oss ikke av mulighetene, om vi skulle være så heldig å havne opp i en likestilt situasjon?

Underlig det der, at mens vi kjemper en kamp for å heve blikket forbi kjønnsindeling og over gerenalisering, så kikker vi ned i bakken når mulighetene suser forbi. Flakkende blikk. Hvor skal vi se?

Dyktige menn griper sjansen og etterlater seg en mystisk aura av vellykkethet og status. Flinke piker havner på forsiden av psykologiske fagblader med gode forklaringer på hvorfor de hoppet av og prioriterer sunne verdier. Ingen aura og konstruert status.

Få ord har vært mer skadelig for vår pågående kamp for likestilling som FLINK PIKE. Undrer meg på hvem som fant opp begrepet? Kanskje det var en mann? NoenAndre tror det var en kvinne……..

Det er ikke nok å kjempe en kamp for like muligheter….. hvis vi ikke også kjemper en kamp for faktisk å benytte dem……. En kamp som viser seg å være minst like vanskelig….

-NoenAndre-

Det finns ikke rett eller galt – bare for seint

Underlig det der… at påstanden om at det ikke finnes rett eller galt – bare for seint, faktisk stemmer i de fleste sammenhenger. Hvor ofte har vi ikke tenkt at om vi fattet beslutningen litt tidligere så hadde vi vært der vi skulle allerede nå.. Istede for å erkjenne at nok en gang har nøling, utredning, vurdering og analyse – medført kun en ting – nemlig å bare være litt mer sikker på det valget du sannsynligvis ville ha tatt om du ikke gjorde all nøling, utredning, vurdering og analyse…. du er bare kommet litt kortere i prosessen fordi du ikke bare tok valget…..

Det høres jo fornuftig ut, det å tenke igjennom en sak eller sove på det som det heter. Ved å ikke bruke dyrbar tid på å sove på en sak vil jo uendelig mye kapasitet bli frigjort til andre sikkert mer nyttig tankevirksomhet. Eller, hva skal vi egentlig tenke på da – om det ikke er de mange valgene vi hele tiden skal ta. Vi kan jo tenke litt på gode minner, eller på noen som er langt borte, eller dagdrømme om valg som aldri blir tatt.

Forunderlig det der – at vi nøler med å beslutte, og likevel ofte ender opp med hva vi tenkte vi ville velge fra starten av.

Men andre ganger – så trenger vi å sove på det. OM ikke annet for å være sikker på at vi velger rett (eller galt). «It seemed to be a reasonable thing at that time» funker jo bare når vi etter litt tid har mer informasjon enn vi hadde når beslutningen ble tatt,… Nå .. vet jeg mer – ergo har jeg kanskje hatt godt av å sove på det.. men vet jeg egntlig mer om hva som er det rette eller gale valget?

Det finns ikke rett eller galt – bare for seint. Mulig det er sant, men duverden hvor kjedelig det hadde vært å leve etter tanken om at alle avgjørelser skal tas med en gang. Da får jeg ikke sjansen til å leke med hva hvis… hva hvis ikke. Er ikke dette en del av livet – dvele ved en avgjørelse så vi kan leke med alternativer. Spille ut ulike beslutninger og drømme seg inn i en beslutning som sikkert er gal – men som kanskje blir rett om man sover på den….

Forunderlig det der – at vi ofte klager på at avgjørelsen tar for lang tid – likevel så dveler vi med å velge. Heldigvis.

Forsøk en dag å ta alle beslutninger umiddelbart. Om den er rett eller gal – så er den i alle fall tatt i tide. …Om det er noe du skal rekke….

Det høres ut som sort / hvitt. Fattig, Jeg liker flere farger.

Forunderlig det der… at valgene ofte ikke er så vanskelig, men kunsten å finne ut når det er for sent.

-NoenAndre-

Sist, men ikke minst…

Underlig det der – at det faktisk er flere enn én som konkurrerer i hver idrettsgren.. eller konkurranser av alle slag forresten. Konkurranser hvor det er om og gjøre å komme først, høyest, lengst eller i hvilken retning det skulle passe seg å måle. Hva hvis du alltid kommer sist på lista, stiller du til start igjen? Kanskje. Men hva om du igjen kommer sist på lista… stiller du da til start igjen? Hva om du finner ut at «nei, dette er nok ikke min greie». Da vil jo nestsistemann – bli sist…. Om du som gårsdagens nestsistemann nå er sist… stiller du da til start igjen? Hva så om gårsdagens nestsistemann finner ut at «nei, dette er nok ikke min greie»… da vil jo nest-nestsistemann bli sist….

Forunderlig det der – at vi i det hele tatt får noen andre enn gullmedaljører….

-NoenAndre-

Mon tro om summen av laster er konstant?

Er det da nivået på lastene som skiller oss fra vår neste? Eller snakker vi her et litt mer globalt perspektiv? OM summen av globale laster er konstant, betyr vel det at der hvor noen hengir seg til all slags laster, er noen andre både feilfri og perfekt. Eller snakker vi her om lokale forhold, som gjør at mennesket gjennom et liv støter på så mange kvister og blomster om hverandre at vi kan ty til matematikkens statistikk og erkjenne at «i sum så har vi det sånn passe mitt på treet – hva som angår laster…»

Hvordan oppnår vi så denne balansen. Kan mandagen være fri for lyter og laster, og så kliner vi til på en tirsdag med å fråtse i alt på nei-listen, starte på frisk mot på onsdagen – for så å kompensere på torsdagen… og sånn går nu dagan…

For å finne summen av laster, må det jo bety at laster er noe vi kan måle. Måles i hva? Last er synonymt med byrde, om vi skal stole på den gammeldagse ordboken. Overført; noe som er tungt å bære, en belastning. Derav .. last, skulle jeg mene. Summen av belastninger er dermed altså konstant. Hvilken begrensende, men dog så frigjørende tanke. Begrensende i det å mangle håp om at totalen kan bli bedre, men like fullt frigjørende ved at det blir jo heller ikke bli særlig mye verre….Om vi ikke faller for teorien om at det hele må settes i en global sammenheng. Da er dette en litt skuffende oppdagelse for dem som skulle havne på den tunge siden av vektskålen.

Hva om summen av laster ikke er konstant? I det store bildet vil det jo i så fall være håp i livet. Det betyr at vi kan satse på bedre tider for alle. Litt hver dag.

Hva om summen av laster ikke er konstant? For hver og en av oss. Mulig vi har en grenselast som er unik for hver og en. At faktoren, eller konstanten om du vil, er en egenskap som definerer oss.

Bruddgrensetilstand: svarer til en definert kapasitet til hele konstruksjonen eller et konstruksjonselementet. Dimensjonerende last vil da si den tyngde konstruksjonen kan tåle før brudd…

Hva tåler du av last før brudd..? Hva tåler jeg av last før brudd.. ? Forunderlig det der, at grenselasten for hver av oss er så innmari forskjellig.

Om noen skulle finne ut av hvem som egentlig sa «summen av laster er konstant» – så gi beskjed. Mulig jeg må invitere vedkommende på en kopp kaffe for å gi denne en mulighet for å forklare seg. Kan ikke bare slenge ut slike påstander uten å gjøre litt grundigere reasearch, eller i det minste en liten veiledning i hvordan dette skal forstås. I det minste må det beskrives hvilken måleformat vi skal forholde oss til. Jeg er på jakt etter grenselasten… Greit å vite når jeg skal balansere slik at lastene skal holdes konstant.

Undrer meg på om jeg kan velge meg en konstant… en som gir litt rom for feil og mangler, men som i sum åpner for litt avstand til bruddgrensestilstanden… Og fri meg fra fristelsen til å tro at konstanten måles globalt. Til det blir byrden for stor..

Forunderlig det der, at om summen av laster er konstant, – så pass nå endelig på å fyll opp godene så balansen opprettholdes…!

-NoenAndre-

Det finnes alltid minst to valg..

Vil det noen gang være en situasjon hvor det faktisk ikke er fler enn ett valg? Av alle dagens gjøremål så virker det som om flertallet av avgjørelsene bestemmes av seg selv. Hvem er det som for eksempel vurderer om de skal stå opp, vurderer om de skal spise frokost, vurderer om de skal kle på seg, vurderer om de skal ta undertøytet på utsiden av klærne, eller innsiden.. hver dag…Vel, vurdere å stå opp eller ikke – er vel kanskje ikke så underlig..

Men forøvrig valser vi igjennom livet med utall av ugjorte valg.

Hva hvis vi MÅTTE ta et valg, ellers så skjedde det ingen ting. Som forsåvidt også er et valg… Men sett bort i fra det da.

Alt vi gjør blir bevisst. Jeg kjenner jeg blir litt sliten av tanken.

Men litt forunderlig det… vi klager over mye rart, men mulig vi har valgt selv… «Jeg hadde virkelig ikke noe valg» kan vi si. Hvordan arter egentlig det seg? Kan man virkelig komme i en situasjon hvor man faktisk ikke har NOEN valg?

Jeg kan forstå det kan være umenneskelig å velge. Er dette egentlig det som er å ikke ha noen valg? At det ene valget er så åpenbart at vi anser det for ikke å være en retferdig kamp mellom to forslag. Hva styrer da likevel hva som ender opp med å være det ENE valget som visstnok skal være det eneste? Ville du og jeg alltid ha kommet til det samme valget? Da kan det jo ikke være noe som heter « å ikke ha noe valg». Selv ved umenneskelige valg vil det alltid være minst to alternativer. Det velger jeg å ikke tenke så mye på.

Småvalg, eller lokale valg kan vi jo kalle dem.. slik små «skal jeg – eller skal jeg ikke» når enn står der forran hyllen med alle alternativene skrikende i mot deg.

Klokken ringer, og jeg velger å være trøtt. Jeg velger å minne meg selv på at dette er skikkelig kjipt – å stå opp før klokke har begynt å virke. Velger å synes at rommet er kaldt. Velger å rynke panna over alle gjøremål som står på rad og rekke, rett utenfor soveromsdøra og skraper på dagen som nettopp har begynt… Jeg velger å gjøre det samme jeg har gjort hver dag. Noen kaller det rutine. Rutine er kjedelig… vi kan jo velge å kalle det tradisjon. Det lyder jo langt mer festlig. Det er en tradisjon at jeg dusjer hver morgen, det er en tradisjon at jeg går igjennom dagens agenda og finner ut at jeg egentlig har mer lyst til å velge å å gå å legge meg, velge å dytte til dominorekken av to-do-tasks som nå har flyttet seg til utsiden av baderomsdøren, dog med like skarpe negler som skraper på samvittigheten. Valgfrihet…

Høyre eller venstre. Forbli våken eller gå å legge seg. Gå inn i rutinen eller følge en tradisjon. Velge lyst framfor mørkt..

Forunderlig det der… at vi alltid har minst to valg, og ofte velger det mest trøblete under påskudd av at «men jeg har ikke noe valg». Er ikke det nettopp det du nå har gjort… tatt et valg..?

Mon tro om jeg kan velge å være litt naiv. Kan jeg velge å tro på alt som blir fortalt meg av hyggelige ting, og velge å ikke tro på det som ikke passer meg? Hva er galt med det? Det er mitt valg. Høyre eller venstre. Lyst eller mørkt.

Forunderlig det der… at vi alltid har minst to valg, men så ofte ikke ser alternativene som står i skyggen av våre lange ubevisste tradisjon.

Mon tro om jeg kommer på jobb med undertøyet på utsiden i morgen….

Godt valg!

-NoenAndre-

Ny episode i “NoenAndre gjør ting hun ikke kan….”

Pippi sier «Det har jeg ikke gjort før – så det tror jeg sikkert at jeg kan». Selvsikker som hun er, så går det jo – på et vis. Pippis ord er en god trøst og motivasjon når det ramler ned oppgaver som tilsynelatende ser uovervinnerlige ut, men som likevel lar seg løse på ett eller annet vis. Det blir alltid et resultat. Det kan dog hende at resultatet ikke passer med oppgaven. Like fullt er det et resultat. Hvem kan da bedømme om resultatet er godt eller dårlig. Det kan passe mer eller mindre til oppgaven som ble gitt, men resultatet i seg selv kan jo være knakende godt!

En svært så oppegående og positiv sønn av NoenAndre jeg kjenner, fikk utdelt (mer eller mindre frivillig) tverrfløyte til sin karriære i skolekorpset. Dagen etter nevnte utdeling fikk NoenAndre i oppgave å fremskaffe notene til Piccolokonserten av Vivaldi. Han skulle nemlig spille på skolens juleforestillig. Full av fordommer og begrensninger stiller den akk så feilslåtte omsorgen inn når Opphavet påpeker at « men det kan du jo ikke – du har jo ikke spilt den før». Svaret er til å ta lærdom av….. «men, nettopp derfor – jeg har jo ikke spilt den før så jeg vet jo ikke om jeg ikke kan den».

Når vet vi at vi skal være lærd før vi gjør ting vi ikke kan? Eller når må en si at “det kan jeg ikke”, selv om jeg ikke har prøvd! Du må la oppgaven gå til NoenAndre… Hva viss IngenAndre kan den heller….?

Er det non-challant å gyve løs på oppgaver som enn ikke er kvalifisert til?

Det foruderlige er at .. ingen ser ut til å stoppe dem som hopper i det. Har du hørt noen si «nei, det fikset du ikke – tror vi tar deg av oppgaven, jeg». Velmenende for å forhindre den sikre sosiale og proffesjonelle død. Forunderlig hvor ofte vi møter udugeligheter på vår vei, selvsagt målt med høyst subjektiv målestokk. Men er det noen som forteller Pippi at hun ikke klarer oppgaven. “Beklager Pippi, men dette kan du faktisk ikke…..»

Er det så enkelt at Alle Andre bare er takknemmelig for å kunne slippe. For å kunne stå på sidelinjen å si at «det der gikk jo ikke sælig bra…» Selvfølgelig pakket inne i langt mer fargerige adjektiver. Er det så enkelt at for å løse oppgaver som egentlig svært få er kvalifisert til, så trenger vi noen Pippier, som ikke frykter (eller evner) å se sine egne begrensninger. Hvilket gjør at Pippi blir sittende til knes i alle slags problemstillinger som hun over hode ikke er kvalifisert til å håndtere… men hun gjørt det.. Fordi Ingen Andre gjør det……..

Forunderlig det der….. at Noen Andre alltid havner opp med ting hun ikke har gjort før… men tror sikkert at hun kan..

-Noen Andre-