Author: Noen Andre

Det er fullt mulig at det vandrer rundt en verdensmester både her og der, men uten at folk vet om det. Fru Olsen med hemmelig spisskompetanse på lappeteknikk. Hr. Fransen med dybdekjennskap til greske filosofer, noe han aldri har fått brukt for i verken jobb- eller smalltalk-sammenheng. Hva med gamle frøken Nilsen, som når du lytter godt etter, faktisk er en drivende dyktig lyriker. Eller modellflybygger. Eller treskjærer. Hun har bare aldri sagt det til noen. Det kan jo være at noen ønsker å kunne det noen andre kan. Det er bare det at det er vanskelig å få greie på hva NoenAndre kan, når ingen vet om det. 

Så er jo også spørsmålet; Kan man egentlig det man tror at man kan…?

Det kan jo hende at man bare tror man kan det man mener man kan… Og da passer det jo ikke å utbasunere «se hva jeg kan»….  Det var jo bare noe jeg trodde jeg kunne. På den andre siden, så får man på den måten hvertfall vite hva NoenAndre IKKE kan. 

Men er det egentlig så viktig da, at alle får vite hva man kan og eller ikke kan? Noen ganger kan det være befriende deilig å tro at man kan noe, uten å bekrefte mistanken om det motsatte ved å invitere inn virkeligheten. På innsiden er vi vel alle en verdensmester i ett eller annet. Bare man slipper å måle seg med resten av verden. Å stille opp i konkurranse med kun én deltaker vil jo gi en grei selvtillitsboost. Da er veien til suksess kort. Om det er som barnebokforfatter, billedkunstner, jazzsangerinne eller påstått å ha syke kunnskaper innen midtøstenpolitikk. Da kan de andre lure da. Hvilket gull som ligger på innsiden og lurer. Alle verdensmestertitlene som er godt skjult for realiteten rundt. What you see, is bare bitte litt av alle tusen kunstene jeg kan diske opp med – om jeg ville. Men det vil jeg jo ikke, for da kan man plutselig ende om med å få what you get. Forunderlig det der, at vi jager etter å bli best. Men ofte så gjemmer det vi det bort for ikke å true indre illusjoner om høy kvalitet, og dermed ikke lar omverden få bekrefte den heller. Noen deler villig vekk av både høy og lav kultur. Det virker som om de ikke deltar i noe mesterskap av noe slag. Det er jo en seier i seg selv. NoenAndre holder det for seg selv, og deler ut medaljer på innsiden. Dog blir det lite applaus av slikt. Men indre applaus er kanskje bedre enn frykt for ingen…

-NoenAndre-

Hva er vitsen med selvinnsikt hvis vi likevel blir målt utenfra på alt vi gjør?Indre refleksjoner over hva vi leverer som er bra og mindre bra er overflødig. Du får tidsnok greie på at du suger i noe, eller er dritgod i ett eller annet. Alt målt ut fra gjennomsnitt… Når ble gjennomsnitt bra? Om du ligger på gjennomsnitt skal du være fornøyd, sies det. Men for å få et gjennomsnitt så må jo noen være drit dårlig, og andre gulle god. Hvor ble det av å være god nok?

Forunderlig det der, at i iveren etter å mate et sulteforet tilbakemeldingsmonster så dytter vi over på hverandre tydelige, og ofte skriftlige, beskjeder om at « nei, dette duger du ikke noe særlig til…». Forunderlig det der, at iveren etter tilbakemeldinger ofte er et ønske om å få høre at «jeg er vel god nok». Isteden så erstatter vi det behovet med å trøkke folk ned i gørra med å skrike ut i store bokstaver at du er UNDER NORM. Under norm? Du er altså litt mer ræva enn gjennomsnittet. Eller «har potensiale for å strekke deg litt lenger» som man ofte pakker dette inn i.

Hvor ble dette monsteret født? Monsteret som lever på kontinuerlig tilbakemeldinger og vokser uansett om den får mat eller ikke. For lite tilbakemeldinger; monsteret blir mer krevende. For mye tilbakemeldinger; så blir behovet jaggu meg enda større. Uendelig appetitt på feed-back-fór… 

Noen tror kanskje at det er viktig å vite hvor man står. Noen Andre tenker at det ikke skader å leve i håpet om at man er litt bedre enn hva faktum er. 

I ivern etter å standardisere, systematisere, sikre forutsigbarhet og rettferdighet, så mister vi noe viktig på vegen; menneskelighet. 

Det vokser opp en hel generasjon av sulteforede tilbakemeldingsmonstre, som trer inn i arbeidslivet og higer etter svar på om de snart kommer Over Norm. De som har vokst opp fra barneskolen med evalueringskjema og skriftlige selvrefleksjoner. Gjennomført ungdomsskolen med kontinuerlig oppfatning av at de har kunnskapsområder som ligger på Lav Måloppnåelse. Som trer inn på videregående for å komme ut på andre siden uten forståelse av at de er Gode Nok, men ganske så god forståelse for hvor de er Under og Over Norm. 

Blir vi gode mennesker av dette?

Forunderlig det der, at vi bader i populistiske utsagn om at vi skal være oss selv, akseptere at det er godt nok, gripe om våre gode og dårlige sider, normalisere det at vi alle er forskjellige. Samtidig så bruker vi altså tid og krefter på å dokumentere at vi som regel ligger utenfor normalen.

En forlokkende tanke å kunne leve i lykkelig uvitenhet om at det er ting man ikke kan. Og så lenge det ikke kommer på trykk så er det heller ikke virkelig. Det forunderlige er også at det samme gjelder om man er skikkelig god i noe. Skulle man være av de heldige som gis gode tilbakemeldinger, scorer over norm, leverer over forventning, så kan jo noen tro at det skulle være en lykkelig atmosfære å puste i. Noen Andre påstår at tilbakemeldingsmonsteret nok ikke er enig i det. Det er tynn luft på toppen. Det er ikke mulig å lure seg unna, ta en pust i bakken, levere litt under pari i ny og ne. Det kommer på trykk. Sannheten om elendigheten leveres i skriftlig form, på et evalueringsskjema.  Skriftlig redegjørelse av egen selvrefleksjon; det der – det var under hva jeg må forvente av meg selv. Her er det bare å kaste seg på hesten igjen og jage etter potensialet for å strekke seg litt lenger. Blir vi gode mennesker av det?

Tror tilbakemeldingsmonsteret ville ha skrumpet inn og dødd, om vi la ned evalueringsskjemaet og serverte menneskelige feed-back som ros når noe er bra og hjelp når noe ikke går som plan. Ikke misforstå; gi både stjerner og karakterer, og differensier lønn etter prestasjon. Det er ikke noe i veien for å vite hvor man står. Men det evige jaget etter å evaluere den minste ytelse, sette i bås og skriftliggjøre sin plass i normalmaliseringshierarkiet kan da ikke være nødvendig. 

Vurderingssystem er et grusomt ord. Behovet for et vurderingssystem tror Noen Andre er et resultat av en utvikling i oss mennesker som har vokst opp i den tro at man blir lykkelig av å ligge Litt Over Norm. Monsteret søker etter skriftlig bekreftelser på Instagram, finleser vurderingsskjemaer, roper etter oppmerksomhet, skryt, og å bli sett. For står det ikke på trykk, så er det ikke virkelig. 

Noen Andre lengter tilbake til en lykkelig uviten tid, hvor man ruslet rundt i den god tro om at man lå over norm – bare fordi man ikke hadde noen skriftlig norm å måle seg mot. Mulig vi burde gjøre en skikkelig evaluering av evalueringssystemet. Det kan jo være at det har potensialet til å strekke seg litt lenger….

-NoenAndre-

Jeg skulle så gjerne ha begynt på noe nytt. Noe som gir ny inpirasjon og motivasjon til å møte potensielt mørke høstdager med naivt pågangsmot og fullt body battery. Det er like viktig å holde hjernen i sving som å spenne magemuskler og utvide lungekapasitet har jeg hørt. Derfor ikke viktig om det er nytt for kropp eller sjel… bare det er nytt. Men hvor mye nytt er det igjen etter å ha sneiet innom ett og annet i løpet av tidens løp?

Det har plutselig gått opp for NoenAndre at alderen hvor man begynner å gjenta seg selv er farlig nær. Å begynne med noe nytt kan fort bli erstattet av «å gjennoppdage gamle kunster». Skjønt kunster er vel å strekke litt langt, i og med man sjelden har såpass tålmodighet at det blir noe mer enn skissetegninger av noe som helst. 

4 treninger på basketbanen, 2 oppmøter i speideren, 3! år i tensing, hobbytegner på barnerommet, fiolin, piano, volleyball, håndball, drill, klatring, kickboxing, maling, svømming, jazzdans, sy, modell leire, kalligrafi, italiensk, hest, nei vent, hest drev jeg ikke med. Det ville i så fall ha vært noe nytt. 

Mulig jeg må gjenoppta noen av de gamle sporene. Bygge på historisk kunnskap og satse på at kroppen har sitt eget fysiske minne. Men det ringer enn ørliten bjelle av at det kanskje var en grunn til at jeg sluttet på jazzballett, og drill, og volleyball, og.. ja du skjønner tegninga. Det ble vel ikke drevet til noe nevneverdig kvalitetsmessige topp punkter for noen av de utallige satsningsområdene. Der mange kanskje holdt fast i at utviklingstrappen hadde sine obligatoriske modenhetstrinn så kanskje NoenAndre sitt snitt til å hoppe av stigen før man hadde kommet til det første repos. Blir ikke kunstner av slikt. 

Så hva skal man ta seg til `a ? Det er utallige muligheter for gjenoppdagelser. Hva med å videreføre drømmen om Italiensk. Grunnlaget med tolv timer nettbasert Coronadesperasjonskurs føles blodferskt. I hvert fall helt til jeg begynner…..

Mulig det nye faktisk er å fullføre noe gammelt? Å bli god i noe kan jo umulig skade; Gjenta seg selv lenge nok til at det blir antydning til noe kunstnerisk. Forunderlig der der at jakten på noe nytt faktisk blir å fortsette med å gjenta seg selv, en stund til. Hm,.. den var ny…

-NoenAndre-

Man skal ikke kimse av opplyst enevelde. Så fremt eneveldet er opplyst da.. Derimot, skulle eneveldet vise seg å slukke sin kunnskapstørst ved å lese landets fremste aviser, så vil jeg kanskje påstå at det hadde vært like greit å forbli i mørket. Ta til eksempel, kanskje ikke helt tilfeldig, en seriøs (?) nasjonalavis som Dagbladet. Her kan man tenke seg at det ville ha bidratt til opplysningstjenesten å skrolle seg ned over på telefonens avis-app for å danne seg et lite bilde av både nasjonal- og internasjonal status. Dog skal man være ganske god Jepardydeltaker dersom overskriften i seg selv skal lede til noe som helst form for innsikt. 

Sterk i troen og en grunnleggende optimisme i blodet bør også komme godt med. Skulle man komme i skade for å allerede være i en litt frynsete form så ville jeg nødig ha skrollet meg forbi den første overskriften. «Frigir navn etter tragisk fallulykke» inviterer ikke til videre investigering i de øvrige titlene. Men, man kunne jo vært litt uheldig med starten og satse på at livet tar seg opp litt lenger ned på telefonavissiden. Det er her det kommer godt med å være sterk i troen. Noen er kanskje det, men ikke overraskende er NoenAndre litt mer tvilende både til optimismen i de videre avisoverskriver, så vel som til religionskonseptet i seg selv. Skal vi la det stå til? «Nedslående beskjed». «FHI med jule-varsko». «Nato roper varsko». «Krymper junior? Gjør dette». «Ekteparet sover alltid på skift». «Sjokkmelding: intern uro». «Dødsulykke på norsk skip». «Totalslakt: bommet voldsomt». «Skaper sjokkbølger». «Sykemeldt». «Lokfører tjener fett: Fantastisk jobb». «Ekspert: viktigere enn BMI og blodtrykk». «Veronica Orderuds nye liv». «Kollapset ved sengekanten». «Rådene som ikke hjelper». «Aldri skjedd før». «Prisene stuper». «Får ikke bli med». «Drept av hunden». «Kan ruinere økonomien». «Spekulasjonene hagler».

Det var jo en lysende inngang til desember 2022. Nå skal det sies at depresjonslisten ble spritet opp med en aldri så liten gladsak om en forhøyd lokfører som tjener fett. Så det er i hvert fall noens liv som går på skinner..

Hvis jeg var enevelder, men manglet litt opplysning, så ville jeg ha veldet fram en beslutning om at avisoverskrifter må være selvforklarende og i det minste ha et snev berøring med hovedinnholdet. Og ikke minst ville jeg ha bestemt at alle som ser på seg selv som opplysningskilder må balanserer ut eder og galle med tilsvarende mengde med smilende journalistikk og storyer hvor det er håp om både latter og lave skuldre. Dagbladet – gjør dagen litt dårligere, skal da byttes ut med humøravisen FestLøvet – spriter opp tilværelsen. Her skal det være overskrifter som «Det ser ut til at vi ikke får ny runde med Corona-pandemi fordi alle er så flinke til å vaske hendene sine, og å være hjemme om de blir syke». Drit i kort og enkelt. Vi går for optimistisk, langt og informativt. Eller hva med «Selv om det ikke er snø ennå, så viser jammen meg langtidsutsiktene at det blir hvit jul … og deretter kommer faktisk våren». Kanskje «Sikringstiltak hindret nye ulykker på den rasutsatte broen», «Fattighuset opplever enorm pågang av gavmilde bedrifter som ønsker å dele av sin overflod ved å overrekke tusenvis av gaver» eller «Det vil ikke blir noen nye oppgraderinger av Iphoner i overskuelig framtid» kunne bidra til en mer oppløftende tilværelse. Sistnevnte vil jeg påstår er en stor positiv nyhet, da det er drit irriterende å måtte rødde opp på telefonen, igjen, etter nok en oppgradering som roter bort både snarveier og øvrig oppsett. Den eneste oppgraderingen jeg gjerne ville ha klikk-bateet på er dersom ny versjon av Dagblad-appen kommer med depresjonsfilter. Automatisk bortfiltrering av intetsigende, livsgnistdrepende og spekulative overskrifter. Da ville jeg ha stått igjen med en svært tynn utgave, med hovedoppslag om en rik togsjåfør som faktisk er fornøyd med livet. Kanskje det til og med stod at han hadde gitt litt av sin overflod til Fattighuset, om jeg hadde lest meg nedover i artikkelen. Det er opplysningen sin det. 

Det er vel ikke helt unaturlig å skulle ønske at man var noe yngre enn hva faktisk er. Det er i hvertfall ikke helt unaturlig å sysle med slike tanker når det er kortere fram enn tilbake på livets brokete vei. Man blir jo ikke yngre med årene. Neihei? Kan da noen vennligst fortelle meg hvorfor jeg har kommet i puberteten, igjen! Jeg har faktisk INGEN ønsker om å være noe særlig yngre enn 50… ihvertfall ikke hvis det betyr at jeg må gjenoppleve alle livets faser på nytt. Men spurte noen meg? Noen spurte forsåvidt heller ikke NoenAndre. Men like fult sitter jeg her som en ustabil trykkoker av en reetablert tenåringsrebell, med null impulskontroll, ubegrunnet raseri og tålmodighet så kort som levetiden til en Justisminister….  I tillegg til at termostaten har røket, våkenettene har gjenoppstått, og falkeblikket har falmet hen og er i kategorien sammen med flodhest. Det er forsåvidt også snart vekten…

Men, altså, tilbake til puberteten versjon 2.0. Jeg vil påstå at jeg var relativt godt forberedt på tenåringstiden min. Og sørget ihvertfall for å forberede mine egne barn på at ungdomsskolen nok ikke var den mest forutsigbare perioden i livet. Trøstet og forklarte, viste forståelse og analyserte. Tomme blikk og nedsatt oppfattelsesevne ble skrevet av på konto for hormonell ubalanse. Dette kan man jo lese både opp, ned og i mente om. Godt forberedt med tilstrekkelig faglitteratur, pedagogisk veiledning og mediedekning. Det er ikke til å unngå å bli forberedt på tenåringsperioden. Litt artig er det jo da at tenåringen uttrykker «Hva er det?» når jeg forsiktig prøver å hinte om at mor er kommet i overgangsalderen. «Nei, du, det har jeg aldri hørt om». Faktisk aldri lest, snakket eller reflektert over heller. Vi står faktisk over en skjult skatt av et livsfenomen. En uoppdaget perle av gørr som med stor suksess er dekket til for den yngre generasjon, sannsynligvis for at ikke livsmotet skal bli frarøvet i alt for tidlig alder…

Så da sitter jeg her da, midt i tenårene, igjen. Bråsint og humørsyk, uten grunn. Er ikke så sikker på om versjon 2.0 er noe særlig bedre enn 1.0. Dog er det nok en liten oppgradering av selvinnsikt. Trolig også noe forbedret innsikt i tenåring v.1.0. Men, jevnt over ikke noe å rope hurra for. Så utsagnet om at man ikke blir yngre med årene vil jeg gjerne avskaffe. For om det forsetter på den vegen som nå har startet, så er det ikke mange årene til før jeg gjenoppdager trassalderen. Da skal jeg nekte å gå i pensko til bunad, kun spise det som er i midten på en napoleonskake og helle kaffen på en tallerken fordi den er så varm…. vent… det høres kjent ut. Mormor!!!

Sku´ru ha sett. Nå har a mor kledd av seg den nervøse fløyelen og strammet seg opp med ett stålkorsett. Det er vel på tide å gå bort fra troen om at alt er fa´li. Går jo glipp av en del greier i forbifarten, når man er travelt opptatt med å lete etter konsekvenser som kan eller ikke kan inntreffe. Det er jo faktisk enormt med ting og situasjoner det kan være nyttig å være litt nervøs for. Og om man i tillegg er bitte litt forberedt på katastrofe så kan det jo være fristende å tro at man takler en eventuell krisesituasjon bitte litt bedre. Det er bare så skuffende sjeldent at den enorme bekymringsforberedelsesprosessen leder fram mot en katastrofe man faktisk har forberedt seg på. Og så kan man jo spørre seg om å ta tatovering, gå på topptur, overnatte i telt en kald vinternatt, være litt mer sosial eller isbade en kald vintersøndags morgen egentlig faller inn under katastrofekategorien. Men for å være på den sikre siden er det jo veldig trygt å si, takk – men nei takk….

Men er det ikke litt oppskrytt å være så trygg da? Det er vel ikke til å unngå at man stryker med av ett eller annet, en eller annen gang, uansett. «Man skal være dø så lenge og leve så kort», er et håndstjålet visdomsord fra NRK Lindmo sin fascinerende mor. Kan bli religiøs av slikt. 

Forunderlig det der, at når man faktisk har erfart at det er mulig å takke av livet med både det ene og andre, ja da er det plutselig på tide å erkjenne at det meste egentlig ikke er så skummelt som man skulle tru. 

Er´e så fa´li da? Kanskje man oppdager at det er mer ok enn farlig i denne verden. Med litt nytenkning og småjustert fokus kan et korttenkt ja berike livet langt mer enn ett komfortabelt nei. Undrer meg på om jeg går glipp av en og annen katastrofeforberedelse i forbifarten, men det er i hvert fall ikke farlig. Så om du har et sprekt forslag på lur og forventer et tradisjonelt kornsekvensvurdert «nei» fra meg – så spør NoenAndre så skal jeg ikke se bort i fra at du du får et korttenkt ufarlig «ja». 

-NoenAndre-

Jeg trenger ikke råd eller å bli fortalt hvordan jeg skal tenke. Jeg trenger ikke trøst eller forsikringer om evig liv. Jeg trenger ikke om litt eller i morgen. Jeg trenger egentlig ingen ting. Hvem skulle trenge noe som helst når man har fått det aller nødvendigste for å overleve. Likevel står jeg på stedet hvil. Det er ikke slik at jeg nå kan begynne, eller fortsette å leve. Som før. Som vanlig. Som alle andre. Får jeg lov å glede meg til noe? Er det bryet verdt? Hvilke slag ligger foran meg? Det er ingen hvile i stå på stedet. 

Hva ville et tre sagt om det fikk ta del i de aller innerste og usagte tanker. De ustyrlige og ulogiske historiene som ikke har noen mening. Grenene kan ikke bøye seg rundt for å gi trøstende berøring. Men likevel er det noe solid og standhaftig med ei rotfesta gran som tåler en orkan av følelser som fester seg på den grove barken. Det glir ikke av. Blir værende som en del av stammen, og bæres videre av grener og kvist. Tanken forlater meg, men blir ikke borte i intet. De tas vare på og infiserer de utallige framtidige årringer. 

Det er kanskje bare det jeg trenger. At et tre bærer mine innerste demoner. Tar var på dem for meg. Forunderlig det der, at min omsorg for frykten hindrer meg i å gi den videre uten forsikring om at den tas hjertelig i mot, og blir der. For om de ikke fester seg på et tre eller noen andre, så bærer jeg ansvaret selv for å holde dem under kontroll, pleie dem. Ulempen er bare at de står i veien for at man beveger seg videre. Om jeg kanskje ikke trenger et tre, så trenger kanskje at NoenAndre ikke er meg. 

-NoenAndre-

Er det noe du skal rekke, der du løper i sikksakk, åpenbart for sent til noe? Dog litt vanskelig å vite om man rakk det, da det er ofte lite definert hvilken ramme man har å forholde seg til. Når bussen ruller ut av busslomma og du ser baklysene passere just-in-time til å vinke farewell, da kan du vel si at du er for sein. Men til hva? Det kommer vel en annen buss, én eller annen gang. Skolen, jobben, frisørtimen, tannlegen som venter i andre enden av bussturen, vil jo kanskje påstå at du ikke rakk det – at du var for sein. Hvert fall for sein til å møte på det klokkeslettet som var avtalt. Så da er det noe som per definisjon heter «å ikke rekke det». Hva om det ikke var noen avtale i andre enden av bussturen? Hva om du skulle rekke å sette en rekord, oppnå et mål, komme i form, finne deg sjæl. Ville du da vært for sein om du tok neste buss? Betyr det at det bare er når flere enn deg selv er involvert at rammen for hva det er å rekke blir satt?

Undrer meg på om all travelheten egentlig bunner i frykt.  Opprinnelig må det jo være noe man har lyst til å gjøre eller oppnå, men som av frykt for ikke å rekke det faktisk gjør at vi skynder oss så fælt. Og i all travelheten er det fort gjort å glemme hva det var vi egentlig hadde så lyst til å rekke, så derfor skynder vi oss – uten helt å vite hvorfor. Drevet av frykten for å ikke rekke det, uten helt å vite hva det determinative ordet det peker på. 

Men det er jo stusselig å komme for sent da.

Så når blir det for seint? Når rakk jeg det ikke? Ikke godt å si, i og med jeg ikke helt vet hva jeg skal rekke. Men for å sikre meg mot å komme for sent, så passer jeg på å skynde meg litt. Bare sånn i tilfelle at jeg ikke rekker det…

-NoenAndre