Author: Noen Andre

Hva hvis man IKKE er interessert i sport. Går det ann, å ikke være interessert i sport altså? Alle er jo litt interessert da. Eller? Hva om man ikke er det en gang da? Kan man si det høyt? Hjemmelag og lokale enkeltprestasjoner. ALLE er jo interessert i det! Hva skal man ellers snakke om, lese om, høre på, se på …. ?

Egentlig er jeg litt missunnelig. Det å stå last og brast med noe og noen – utenfor familien da selvfølgelig. Føle at man kjenner noen, nesten personlig, som presterer store overskrifter i sportssidene. “Så du Thor i går?”. “Ikke rart Martin bomma, han har jo skade i låret – rett over kneet”. “Christina legger lista bra høyt.. bredt?.. langt? ” (er litt usikker her..) kan vi si, som om vi nettopp har lagt på røret med rette vedkommede. Det går på fornavn, eller til nøds kalle-navn. Etternavn er for oss andre, som i; “hvem Christina? Vukicevic – ja ” phu – et lettelsens sukk.

Der skulle vi ha vørri. Stående på barrikadene, med vaiende flagg og tilrop. Støttende til vårt hjemmelag. Notert rundetider og kjent en ekte glede ved å bryte personlige rekorder. Gråte for selvmål, og juble for utvisninger (for motparten da selvsagt – såpass har jeg fått meg meg). Bli nervøs ved set-ball, skjelve for mellomtider, sukke for elendig veksling, imponeres av riktig treff på planken, kjenne melkesyren sprenge seg fram i overarmene av å ni-holde på supportertflagget og ku-bjella. HEIA ODD! KJØR PÅ! NÅ SKAL VI F.. TA DEM!!.. vel, …

Så, hva hvis man ikke er interessert i sport da? Hvor er vi når Norge spiller mot Brasil? Vi abnormale. Jeg vet at noen andre er på kino i alle fall.

Så, hva hvis man ikke er interessert i sport? Da er ikke spørsmålet egentlig hvor vi er når dette foregår – men hva vi gjør når alle snakker om dette dagen derpå! Det er her den virkelig prestasjonen slår til. Da gjelder det å treffe planken, fokusere på oppgavene og utøve en viktig idrettsgrenn – nemlig “Late-som”.

Gjøre alt helt… ikke stykkevis og delt

Hvem har vel egentlig bestemt at det skal være slik? Hvorfor kan man ikke gjøre en masse halveis, og satse på at summen av halve gjøremål blir nogenlunde det samme som mengden av hele oppdrag?

Tenk alt man går glipp av, de som kun satser på å gjøre alt HELT!! De opplever jo bare halvparten av de som gjør alt stykkevis og delt. Det er jo rett og slett en myriade av uløste oppgaver som bare venter på å bli påstartet. Jeg har et halvt stikket skjerf, kan halve Måneskinnsonaten på piano, hagen er halvferdig, en halv påstartet barnebok, maleriene er stort sett ferdig når jeg egentlig bare er halvveis, halveis ferdig med hjemmesiden, er halvtrent og av og til går jeg bare på halv maskin.

Hm.. ja så er det jo et halvt år siden forrige innlegg på bloggen også.

Rart jeg ikke har noen halvsøster … som jeg vet om da.

Det utrolig er at det er mer enn halvparten så morro å starte på nye ting. Og tenk om jeg skulle finne på å starte på den andre halvdelen. Da blir det vel i mattematikkens verden faktisk dobbelt så gøy til slutt.

Nå er jeg halveis ferdig med innlegget, så da er det på tide å stoppe. Jeg har nemlig et halvt loft som skal ryddes.

NoenAndre

Er det ikke slik at om alle hadde hatt det travelt så ville alle de filosofiske spørsmålene uteblitt? Hvem er det som skriver bøker om ” Lev livet”, “10 gode råd til å stresse ned” eller “Tidsklemma – hvordan få tid til å lese alle de gode bøkene om tidsklemma”. Er det ikke nettopp de menneskene som har fått en bråstopp i livet, og nå sakte rusler seg oppover igjen? De som har fått streng beskjed om å koke seg en kopp Te om morgenen og kan lese Aftenposten, morgen utgave – den tyngre, med god samvittighet fordi den er abonnert på blå resept.

Betyr det at om du har tid til å bekymre deg for at du har for liten tid til alle ting, så har du egentlig nok tid. Alle de som virkelig har for liten tid – har jo ikke tid til å lese de gode rådene. Dilemma. Hvordan kan vi da lære, av andre enn oss selv mener jeg? Er dette kanskje også en av de erfaringene man må gjøre selv her i livet. Som å lære å sykle. Det hjelper ikke å ha brevkurs i sykling. Man må sykle selv.

Tilbake til filosofien. Det inntrykket jeg har er at de gamle filosofene var ikke videre raske i gangen. Alle tegninger og malerier viser gamle menn (noen unge også) , mer eller mindre liggende, med en forsamling av skuelystne og hørselstrengende sorte hull som uten filtre gaper over historier om ”det ene” eller ideenes lære. At Fru. Tidsklemma var hjemme på kjøkkenet og lagde gresk salat og vineddik sier historien ingen ting om.

Mon tro om jeg skal ta et brevkurs i filosofi – eller kanskje jeg bare skal ta fram sykkelen…

Ville det ikke vært greit å kunne være to utgaver av seg selv? En riktig og en gal. En nøye planlagt og en litt mer tilfeldig. Det ville ha vært mye mer ryddig enn å blande dette sammen til et sammensurium av dårlige og gode valg.

Hm.. Hvem har sagt at menneskets beste venn er en .. hund?! Hva vet vel den om vennskap? SÅ koselig er det da ikke, å ha en slevete vrengt polvott raserende over en nysådd plen, med mord i blikket og en avgnagd pinne på slep. “DEN ER BARE SÅ GLAD!!” roper en såkalt “naturelsker” som har benyttet søndagsettermiddagen til å ta med seg vennen sin løssluppet i skogkanten. Glad? hvordan i huleste kan jeg se forskjell på ett glad-ansikt og et “jeg-liker-å-tygge-på-små-gutter-i-stripete-t-skjorte-og-shorts” – ansikt?. Jeg vet om flere som ikke ser forskjell. Han som nettopp har klatret opp på en usikker stabel med takpanner og hyler febrilsk med 327 i puls, er heller ikke så sikker på om akkurat denne hunden er så veldig glad i dag. “Kom da, lille venn!. Må ikke gjør sånn vettu!. kom da”. Nei, vi snakker ikke om en normal monolog fra mor til barn, men et forsøk på disiplin av en heller tunghørt risenschnauserterrier..sak, som for sikkerhetsskyld markerer seg i lokalsamfundet, om du skjønner hva jeg mener. Ikke nok med at han er så glad… han er gammel, tunghørt og har urinveisinfeksjon også.. Men det er jo bare sjarmerende – alle vet jo at hunder er menneskets beste venn! … Si det til ham som skjelvende balanserer på to lag med takpanner og hvisker forsiktig: “men mamma du sa jo det var båndtvang….” Godt at jeg har andre venner…..

Det mangler ikke på koselige blader når man skal sette seg ned en stakkars stund for å hvile øyne, øre og hjerne. Mammablader, gravideblader, helse-, mote- og kvinneblader. De står alle så innbydende i butikkhyllen at det er bare å velge med åpent sinn. Stiv i nakken er jeg, men det er vel alle etter en lang dag. Så da er det jo bare å åpne til første side. Hva skal jeg velge å lese om? 10 fremadstormende kvinnelige miljøaktivister, ambassadører for verdensfred og gatehjemsbarn. Eller lovende norske kvinnelige designere som kun bruker hamp, svamp og ekte brennesle til å fremstille moteplagg i størrelse miniatyr. Tja, glemte vist å nevne at alle hovedpersonene knapt har fylt 30 og har både mann, barn og søylehus med Gant-puter i sofaen. Jammen er de ikke aktive i lokalpolitikken også.

Er det et spesielle opptakskriterier for å bli portrettert eller få skrive en spalte? Må man vise fram vellykket-diplomet? Eller holder det å nevne at det henger hjemme, ved siden av NM medaljen…e?

Det er jo fascinerende lesning. Hva noen faktisk får til! Inspirerende kan det jo også være, men i sannhetens navn så blir jeg ikke så relaxed som jeg hadde bestilt når jeg kjøpte bladet. Den ene artikkelen etter den andre spikrer mitt gjennomsnittlige liv til veggen. Eller er mitt liv så veldig gjennomsnittlig likevel? Hva om jeg ligger under gjennomsnittet? Oscar på side 49, tidlig skolegutt, ser jo skikkelig stilig ut i mørkeblå olabukser med broderi på baklommen, fra O’Neill. Jeg har 3 gutter. Jeg kan jo ikke gå hen å anskaffe 3 olabukser til en samlet verdi av 2998,- ? Jeg har jo pengene om jeg vil. Eller kan jeg det? Må jeg det for å være gjennomsnittlig?

Hva bør jeg gjøre for å bety noe i verden. For det handler vel om det; at vi skal synes. Burde jeg ikke engasjere meg i noe? Alle er jo det. Kan godt være noe lokalt. Noen miljøaktivister er jo mammaer, som bryr seg om at verden rundt skal være bedre enn nå, når våre etterkommere tar over. Jeg applauderer dem. For et engasjement. For et mot. For en verden jeg absolutt ikke er del av.

Disse artiklene er absolutt ingen oppløfter for mitt selvbilde. Er det ingen andre som lurer på om de har havnet på rett hylle i livet? Som smører makrell i tomat på 3-matpakken og som ikke har studert art and design på den anerkjente kunstskolen i Laussanne? Hallo!!!

Er jeg virkelig så unormal lat? Er jeg virkelig så unormalt selvsentrert? Eller kan det være en liten mulighet for at mitt gjennomsnittlige liv burde portretteres med stempel som vellykket bare fordi det faktisk er gjennomsnittlig? Det må jeg tenke litt mer på.

Nå skal jeg gå og henge opp noen barneklær på en antikk kleshenger og henge dem uten på klesskapet. Deretter skal jeg tove 24 små julehus til adventskalenderen, 3 ganger selvsagt, for de må jo være individuelt tilpasset våre 3 søte små.

Hilsen

Noen Andre

Hm…. da var det gjort… En blog. Er det med èn eller to “g” -er? Det sier vel mer om min erfaring som blogger enn om staveferdighetene, håper jeg.

Vi tar det litt rolig. En start er en start.