Den så jeg ikke komme. At det ble noe ledig tid til overs. Plutselig var den her, tiden som alle har lett etter. Den som tydeligvis var så stiv at den aldri strakk til, eller i det minste kom i begrenset opplag. Noen hadde den ikke i det hele tatt. Eller fant den ikke. Kanskje var det slik at vi brukte så mye tid på å finne ledig tid, at når vi sluttet å lete – så var den plutselig der. Litt som når du har mistet nøklene, og de dukker først frem når man har gitt opp.
Vi ga litt opp her i vår. Eller rettere sagt, det var andre som gav opp for oss. Eller riktigst; de ba oss om å gi opp. Tiden, altså. Gi opp tiden. Gå hjem. Slutt med å fylle tiden med alt man gjorde før de ba oss om å gi opp. Det vil si, de sa jo egentlig: stå på! Ikke gi opp, men stå på. Det merkelige som da skjedde var at tiden ga opp og plutselig kom, i rikelig monn. Den var både fleksibel og i ubegrenset mengde. Den strakk til både det ene og det andre. Forunderlig da, at det ikke var så mye å strekke til. Den ble virkelig til overs. Ledig tid. Nei, skulle du ha sett. Den så jeg ikke komme. Ledig tid til overs. Men det var litt som om du fant nøklene som var borte, men kom på at du ikke lenger hadde bil……
Forunderlig det der, at tiden som plutselig dukket opp, ikke kunne brukes til å lete etter forsvunnede nøkler enn gang – fordi du ikke faktisk hadde behov for å kjøre noe sted. Da var det jo bare å sette seg ned å gjøre ingen ting – og det er jo fort gjort, ingen ting altså, så det trenger man vel ikke så mye ledig tid til overs for.. eller…