Er det ikke slik at om alle hadde hatt det travelt så ville alle de filosofiske spørsmålene uteblitt? Hvem er det som skriver bøker om ” Lev livet”, “10 gode råd til å stresse ned” eller “Tidsklemma – hvordan få tid til å lese alle de gode bøkene om tidsklemma”. Er det ikke nettopp de menneskene som har fått en bråstopp i livet, og nå sakte rusler seg oppover igjen? De som har fått streng beskjed om å koke seg en kopp Te om morgenen og kan lese Aftenposten, morgen utgave – den tyngre, med god samvittighet fordi den er abonnert på blå resept.
Betyr det at om du har tid til å bekymre deg for at du har for liten tid til alle ting, så har du egentlig nok tid. Alle de som virkelig har for liten tid – har jo ikke tid til å lese de gode rådene. Dilemma. Hvordan kan vi da lære, av andre enn oss selv mener jeg? Er dette kanskje også en av de erfaringene man må gjøre selv her i livet. Som å lære å sykle. Det hjelper ikke å ha brevkurs i sykling. Man må sykle selv.
Tilbake til filosofien. Det inntrykket jeg har er at de gamle filosofene var ikke videre raske i gangen. Alle tegninger og malerier viser gamle menn (noen unge også) , mer eller mindre liggende, med en forsamling av skuelystne og hørselstrengende sorte hull som uten filtre gaper over historier om ”det ene” eller ideenes lære. At Fru. Tidsklemma var hjemme på kjøkkenet og lagde gresk salat og vineddik sier historien ingen ting om.
Mon tro om jeg skal ta et brevkurs i filosofi – eller kanskje jeg bare skal ta fram sykkelen…