Hvem ønsker vel ikke å stå dekorert med blomster og heder? “Godt jobba”, “bra foredrag” eller “ny drakt?, ny’eller?…. stiiiiilig!”. Det varmer jo godt – det første sekundet. Så sniker den verdensberømte operasangerinnen opp på skulderen og hvisker en arie du desverre har hørt før; Jaha, hva galt har jeg gjort nå da? Hadde de ikke trodd at det skulle bli så bra kanskje? Hadde de egentlig forventet at det gikk sånn passe i dass? Forventet de å måtte rydde opp i rotet etter noen andre som alltid roter det til. Trodde de at de skulle sovne på bakerste rad midt i tredje foil eller håpte de at også denne gang skulle noen andre stille til fest i en gardinkledd motefadese.
Det ligger noe bak… De er overrasket… Overraskende bra, er ikke særlig bra. I grunnen er det å være overrasket ikke særlig bra i det hele tatt. Det må i så fall være om man ble overrasket av en skuffelse. Men det er vel ingen overraskelse – kun en større skuffelse.
Men, hva om de har rett? Kanskje det bare var “godt jobba”. Mulig det ikke var noen forventning i det hele tatt. Da har man jo ikke noe å måle seg med heller. Og ikke kan man da bli overrasket, altså om man ikke har noe å forvente.
Og hva er poenget med blomster og heder dersom de visner og falmer av selvdestruktiv analyse? Man bør gjøre som man gjør under en hvilken som helst dårlig påskekrim; se de oppløftende første 48 minuttene og deretter sovne lett i sofaen når Mr.Boil, med tonet mustasje og selvfølgelig tone, destruerer en hver form for logisk oppklaring. Hør på skryt og løft brystkassen klar for medaljene. Lukk øynene og la ørene falle når the fat lady sings. Noen sier at de kan ikke la vær. Noen andre sier at man kan bestemme selv. Alt sitter i hodet. Det gjelder vel bare å bestemme seg for hvem man skal høre på.
Operasangerinnen har forøvrig mistet jobben.. tror ikke hun ble overrasket.