Når er nok nok? Hvor langt kan man strekke det? Jeg undrer meg på hvorfor noen mener at nok er nok lenge før noen andre synes det er nok.
La oss si at man har fått nok. Kaster inn håndke og sier stopp. Dette går ikke lenger. Sånn kan det ikke være mer og grensen er nådd. Hvordan vet du da at det virkelig er nok? Hva med litt til? Det er litt som å fylle på klinkekuler i en passe stor bøtte allerede fylt med store steiner. Det går jo fint. Hva med så å fylle på små plastikk perler. Sånne som man har i mange farger og perler ugler og hjerter og snøkrystaller, på brett – og stryker… vel, hva om man så fyller på med litt sand, og så litt askestøv, fra Island… eller fra stuegulvet etter at feieren har vært her… det siste var vel kanskje en liten digresjon. Blir det nok da? Er så mye nok nok?
Eller var det nok for lenge siden? Når bøtta egentlig bare var fylt av store steiner.
Er det bøtta som avgjør hva som er nok, eller er det steinene man fyller opp i? Hvorfor er det slik at hva som er nok for noen er langt i fra nok fra noen andre? Eller omvent.
Tror det er et relativt spørsmål. Kan man da se på andre at de har fått nok? Vil ikke det være det samme som å telle steinene uten å studere størrelsen på bøtta. Det kunne jo tenke seg at man med likt antall steiner, klinkekuler og plastikkperler faktisk ikke møter nok-er-nok på samme sted. Alt avhenger jo av bøtta.
Så det å gi andre gode råd om å kaste inn håndkle, si stopp og nok er nok, er relativt ubetydlig nyttig. Det er bare den som holder bøtta som kjenner vekten av gråsteinen eller askestøvet.
Noen får bære det videre, men noen andre synes at nå er nok nok.