Jeg skrev det ned, jeg. Tok alle ordene som var livsfarlige å si høyt og skrev dem ned på et glanset papir. Skikkelig lurt. Men duverden hvor lett det var. Alle ord som jeg nær sagt aldri ville tatt i min munn. Og nei, det er ikke slike ord jeg refererer til. Men blottleggende, hyggelige og avkledende ord og setninger som vil få mottakeren til å føle seg både betydningsfull og glad, og helt sikkert gjøre dagen til en skikkelig solskinnsdag. Men neida – si dem, det skulle tatt seg ut. Til det er det jo aaalt for farlig.
Skrive dem ned, derimot – det er jo ingen sak. Lagre det på en passende plass. Med mappestruktur og filnavn som gjør at ikke en gang en dement bestemor som har både mistet munn og mæle ville hatt den minste problem med å finne igjen. Og hun har ikke en gang PC!
29 bokstaver er jo mildt sagt helt ufarlige. De sitter der så stille og fredelige på tastaturet og gjør ikke det minste ansporing av å sette seg sammen til noe som skummelt som litt ukontrollerte ros, eller hyggelige meldinger. Her har jeg full kontroll over tastaturet. «Godt jobbet», «Flott», «svært interessant», «særdeles hyggelig», «ser frem til å møtes», «imponerende». Alle bokstavene er i bruk.
Godt gjemt bak 15’’ skjerm øker selvtilliten i takt med hastigheten på touch-metoden. L-ete, F-inne, S-lå… Herregud, blir jeg hyggeligere nå så primær jeg..
Legg ned lokket, og bokstavene skjelver av skrekk. De gjemmer seg unna og setter seg fast i halsen om ikke du følger godt nok med. «Bra», «eh, fint», «eh, fint», «eh, sees», eller «flott» – en avart av «fint» som er grei å ha når det ikke er flere i’er eller n’er igjen i halsen………
Forunderlig det der. Det vi kanskje er mest språklig redd for er ordene «men, det var jo det du sa….» Likevel så skriver vi så blekket spruter og tastaturene mangler bokstaver av bare nedslitthet og slagkraftige tastetrykk – på alle måter. Det er jo å legge beviset i nevene på motparten. «Vær så god».. Skulle det være noen tvil i framtiden hva jeg sa den 4.februar i 2015 klokken nærmere halv elleve, så er det bare å bla opp i arkivet og renske stemmen: «mulig det ikke var det du SA, men det var det du SKREV!». Hevet over en hver tvil.
Livsfarlige ord, nedskrevet for alltid. Kanskje mest virkelig og nakent likevel. Gjemt bak 15’’ hvor det ikke er så skummelt kommer bokstavene til sin rett. Forunderlig det der, at bindende ærlig skrift er tryggere enn flyktig innpakket sagt. Selv om du med det – har gitt bort alle bevis…