Vil det noen gang være en situasjon hvor det faktisk ikke er fler enn ett valg? Av alle dagens gjøremål så virker det som om flertallet av avgjørelsene bestemmes av seg selv. Hvem er det som for eksempel vurderer om de skal stå opp, vurderer om de skal spise frokost, vurderer om de skal kle på seg, vurderer om de skal ta undertøytet på utsiden av klærne, eller innsiden.. hver dag…Vel, vurdere å stå opp eller ikke – er vel kanskje ikke så underlig..
Men forøvrig valser vi igjennom livet med utall av ugjorte valg.
Hva hvis vi MÅTTE ta et valg, ellers så skjedde det ingen ting. Som forsåvidt også er et valg… Men sett bort i fra det da.
Alt vi gjør blir bevisst. Jeg kjenner jeg blir litt sliten av tanken.
Men litt forunderlig det… vi klager over mye rart, men mulig vi har valgt selv… «Jeg hadde virkelig ikke noe valg» kan vi si. Hvordan arter egentlig det seg? Kan man virkelig komme i en situasjon hvor man faktisk ikke har NOEN valg?
Jeg kan forstå det kan være umenneskelig å velge. Er dette egentlig det som er å ikke ha noen valg? At det ene valget er så åpenbart at vi anser det for ikke å være en retferdig kamp mellom to forslag. Hva styrer da likevel hva som ender opp med å være det ENE valget som visstnok skal være det eneste? Ville du og jeg alltid ha kommet til det samme valget? Da kan det jo ikke være noe som heter « å ikke ha noe valg». Selv ved umenneskelige valg vil det alltid være minst to alternativer. Det velger jeg å ikke tenke så mye på.
Småvalg, eller lokale valg kan vi jo kalle dem.. slik små «skal jeg – eller skal jeg ikke» når enn står der forran hyllen med alle alternativene skrikende i mot deg.
Klokken ringer, og jeg velger å være trøtt. Jeg velger å minne meg selv på at dette er skikkelig kjipt – å stå opp før klokke har begynt å virke. Velger å synes at rommet er kaldt. Velger å rynke panna over alle gjøremål som står på rad og rekke, rett utenfor soveromsdøra og skraper på dagen som nettopp har begynt… Jeg velger å gjøre det samme jeg har gjort hver dag. Noen kaller det rutine. Rutine er kjedelig… vi kan jo velge å kalle det tradisjon. Det lyder jo langt mer festlig. Det er en tradisjon at jeg dusjer hver morgen, det er en tradisjon at jeg går igjennom dagens agenda og finner ut at jeg egentlig har mer lyst til å velge å å gå å legge meg, velge å dytte til dominorekken av to-do-tasks som nå har flyttet seg til utsiden av baderomsdøren, dog med like skarpe negler som skraper på samvittigheten. Valgfrihet…
Høyre eller venstre. Forbli våken eller gå å legge seg. Gå inn i rutinen eller følge en tradisjon. Velge lyst framfor mørkt..
Forunderlig det der… at vi alltid har minst to valg, og ofte velger det mest trøblete under påskudd av at «men jeg har ikke noe valg». Er ikke det nettopp det du nå har gjort… tatt et valg..?
Mon tro om jeg kan velge å være litt naiv. Kan jeg velge å tro på alt som blir fortalt meg av hyggelige ting, og velge å ikke tro på det som ikke passer meg? Hva er galt med det? Det er mitt valg. Høyre eller venstre. Lyst eller mørkt.
Forunderlig det der… at vi alltid har minst to valg, men så ofte ikke ser alternativene som står i skyggen av våre lange ubevisste tradisjon.
Mon tro om jeg kommer på jobb med undertøyet på utsiden i morgen….
Godt valg!
-NoenAndre-