Hva er vitsen med selvinnsikt hvis vi likevel blir målt utenfra på alt vi gjør?Indre refleksjoner over hva vi leverer som er bra og mindre bra er overflødig. Du får tidsnok greie på at du suger i noe, eller er dritgod i ett eller annet. Alt målt ut fra gjennomsnitt… Når ble gjennomsnitt bra? Om du ligger på gjennomsnitt skal du være fornøyd, sies det. Men for å få et gjennomsnitt så må jo noen være drit dårlig, og andre gulle god. Hvor ble det av å være god nok?
Forunderlig det der, at i iveren etter å mate et sulteforet tilbakemeldingsmonster så dytter vi over på hverandre tydelige, og ofte skriftlige, beskjeder om at « nei, dette duger du ikke noe særlig til…». Forunderlig det der, at iveren etter tilbakemeldinger ofte er et ønske om å få høre at «jeg er vel god nok». Isteden så erstatter vi det behovet med å trøkke folk ned i gørra med å skrike ut i store bokstaver at du er UNDER NORM. Under norm? Du er altså litt mer ræva enn gjennomsnittet. Eller «har potensiale for å strekke deg litt lenger» som man ofte pakker dette inn i.
Hvor ble dette monsteret født? Monsteret som lever på kontinuerlig tilbakemeldinger og vokser uansett om den får mat eller ikke. For lite tilbakemeldinger; monsteret blir mer krevende. For mye tilbakemeldinger; så blir behovet jaggu meg enda større. Uendelig appetitt på feed-back-fór…
Noen tror kanskje at det er viktig å vite hvor man står. Noen Andre tenker at det ikke skader å leve i håpet om at man er litt bedre enn hva faktum er.
I ivern etter å standardisere, systematisere, sikre forutsigbarhet og rettferdighet, så mister vi noe viktig på vegen; menneskelighet.
Det vokser opp en hel generasjon av sulteforede tilbakemeldingsmonstre, som trer inn i arbeidslivet og higer etter svar på om de snart kommer Over Norm. De som har vokst opp fra barneskolen med evalueringskjema og skriftlige selvrefleksjoner. Gjennomført ungdomsskolen med kontinuerlig oppfatning av at de har kunnskapsområder som ligger på Lav Måloppnåelse. Som trer inn på videregående for å komme ut på andre siden uten forståelse av at de er Gode Nok, men ganske så god forståelse for hvor de er Under og Over Norm.
Blir vi gode mennesker av dette?
Forunderlig det der, at vi bader i populistiske utsagn om at vi skal være oss selv, akseptere at det er godt nok, gripe om våre gode og dårlige sider, normalisere det at vi alle er forskjellige. Samtidig så bruker vi altså tid og krefter på å dokumentere at vi som regel ligger utenfor normalen.
En forlokkende tanke å kunne leve i lykkelig uvitenhet om at det er ting man ikke kan. Og så lenge det ikke kommer på trykk så er det heller ikke virkelig. Det forunderlige er også at det samme gjelder om man er skikkelig god i noe. Skulle man være av de heldige som gis gode tilbakemeldinger, scorer over norm, leverer over forventning, så kan jo noen tro at det skulle være en lykkelig atmosfære å puste i. Noen Andre påstår at tilbakemeldingsmonsteret nok ikke er enig i det. Det er tynn luft på toppen. Det er ikke mulig å lure seg unna, ta en pust i bakken, levere litt under pari i ny og ne. Det kommer på trykk. Sannheten om elendigheten leveres i skriftlig form, på et evalueringsskjema. Skriftlig redegjørelse av egen selvrefleksjon; det der – det var under hva jeg må forvente av meg selv. Her er det bare å kaste seg på hesten igjen og jage etter potensialet for å strekke seg litt lenger. Blir vi gode mennesker av det?
Tror tilbakemeldingsmonsteret ville ha skrumpet inn og dødd, om vi la ned evalueringsskjemaet og serverte menneskelige feed-back som ros når noe er bra og hjelp når noe ikke går som plan. Ikke misforstå; gi både stjerner og karakterer, og differensier lønn etter prestasjon. Det er ikke noe i veien for å vite hvor man står. Men det evige jaget etter å evaluere den minste ytelse, sette i bås og skriftliggjøre sin plass i normalmaliseringshierarkiet kan da ikke være nødvendig.
Vurderingssystem er et grusomt ord. Behovet for et vurderingssystem tror Noen Andre er et resultat av en utvikling i oss mennesker som har vokst opp i den tro at man blir lykkelig av å ligge Litt Over Norm. Monsteret søker etter skriftlig bekreftelser på Instagram, finleser vurderingsskjemaer, roper etter oppmerksomhet, skryt, og å bli sett. For står det ikke på trykk, så er det ikke virkelig.
Noen Andre lengter tilbake til en lykkelig uviten tid, hvor man ruslet rundt i den god tro om at man lå over norm – bare fordi man ikke hadde noen skriftlig norm å måle seg mot. Mulig vi burde gjøre en skikkelig evaluering av evalueringssystemet. Det kan jo være at det har potensialet til å strekke seg litt lenger….
-NoenAndre-