Det er fullt mulig at det vandrer rundt en verdensmester både her og der, men uten at folk vet om det. Fru Olsen med hemmelig spisskompetanse på lappeteknikk. Hr. Fransen med dybdekjennskap til greske filosofer, noe han aldri har fått brukt for i verken jobb- eller smalltalk-sammenheng. Hva med gamle frøken Nilsen, som når du lytter godt etter, faktisk er en drivende dyktig lyriker. Eller modellflybygger. Eller treskjærer. Hun har bare aldri sagt det til noen. Det kan jo være at noen ønsker å kunne det noen andre kan. Det er bare det at det er vanskelig å få greie på hva NoenAndre kan, når ingen vet om det.
Så er jo også spørsmålet; Kan man egentlig det man tror at man kan…?
Det kan jo hende at man bare tror man kan det man mener man kan… Og da passer det jo ikke å utbasunere «se hva jeg kan»…. Det var jo bare noe jeg trodde jeg kunne. På den andre siden, så får man på den måten hvertfall vite hva NoenAndre IKKE kan.
Men er det egentlig så viktig da, at alle får vite hva man kan og eller ikke kan? Noen ganger kan det være befriende deilig å tro at man kan noe, uten å bekrefte mistanken om det motsatte ved å invitere inn virkeligheten. På innsiden er vi vel alle en verdensmester i ett eller annet. Bare man slipper å måle seg med resten av verden. Å stille opp i konkurranse med kun én deltaker vil jo gi en grei selvtillitsboost. Da er veien til suksess kort. Om det er som barnebokforfatter, billedkunstner, jazzsangerinne eller påstått å ha syke kunnskaper innen midtøstenpolitikk. Da kan de andre lure da. Hvilket gull som ligger på innsiden og lurer. Alle verdensmestertitlene som er godt skjult for realiteten rundt. What you see, is bare bitte litt av alle tusen kunstene jeg kan diske opp med – om jeg ville. Men det vil jeg jo ikke, for da kan man plutselig ende om med å få what you get. Forunderlig det der, at vi jager etter å bli best. Men ofte så gjemmer det vi det bort for ikke å true indre illusjoner om høy kvalitet, og dermed ikke lar omverden få bekrefte den heller. Noen deler villig vekk av både høy og lav kultur. Det virker som om de ikke deltar i noe mesterskap av noe slag. Det er jo en seier i seg selv. NoenAndre holder det for seg selv, og deler ut medaljer på innsiden. Dog blir det lite applaus av slikt. Men indre applaus er kanskje bedre enn frykt for ingen…
-NoenAndre-