Sku´ru ha sett. Nå har a mor kledd av seg den nervøse fløyelen og strammet seg opp med ett stålkorsett. Det er vel på tide å gå bort fra troen om at alt er fa´li. Går jo glipp av en del greier i forbifarten, når man er travelt opptatt med å lete etter konsekvenser som kan eller ikke kan inntreffe. Det er jo faktisk enormt med ting og situasjoner det kan være nyttig å være litt nervøs for. Og om man i tillegg er bitte litt forberedt på katastrofe så kan det jo være fristende å tro at man takler en eventuell krisesituasjon bitte litt bedre. Det er bare så skuffende sjeldent at den enorme bekymringsforberedelsesprosessen leder fram mot en katastrofe man faktisk har forberedt seg på. Og så kan man jo spørre seg om å ta tatovering, gå på topptur, overnatte i telt en kald vinternatt, være litt mer sosial eller isbade en kald vintersøndags morgen egentlig faller inn under katastrofekategorien. Men for å være på den sikre siden er det jo veldig trygt å si, takk – men nei takk….
Men er det ikke litt oppskrytt å være så trygg da? Det er vel ikke til å unngå at man stryker med av ett eller annet, en eller annen gang, uansett. «Man skal være dø så lenge og leve så kort», er et håndstjålet visdomsord fra NRK Lindmo sin fascinerende mor. Kan bli religiøs av slikt.
Forunderlig det der, at når man faktisk har erfart at det er mulig å takke av livet med både det ene og andre, ja da er det plutselig på tide å erkjenne at det meste egentlig ikke er så skummelt som man skulle tru.
Er´e så fa´li da? Kanskje man oppdager at det er mer ok enn farlig i denne verden. Med litt nytenkning og småjustert fokus kan et korttenkt ja berike livet langt mer enn ett komfortabelt nei. Undrer meg på om jeg går glipp av en og annen katastrofeforberedelse i forbifarten, men det er i hvert fall ikke farlig. Så om du har et sprekt forslag på lur og forventer et tradisjonelt kornsekvensvurdert «nei» fra meg – så spør NoenAndre så skal jeg ikke se bort i fra at du du får et korttenkt ufarlig «ja».
-NoenAndre-