Jeg trenger ikke råd eller å bli fortalt hvordan jeg skal tenke. Jeg trenger ikke trøst eller forsikringer om evig liv. Jeg trenger ikke om litt eller i morgen. Jeg trenger egentlig ingen ting. Hvem skulle trenge noe som helst når man har fått det aller nødvendigste for å overleve. Likevel står jeg på stedet hvil. Det er ikke slik at jeg nå kan begynne, eller fortsette å leve. Som før. Som vanlig. Som alle andre. Får jeg lov å glede meg til noe? Er det bryet verdt? Hvilke slag ligger foran meg? Det er ingen hvile i stå på stedet.
Hva ville et tre sagt om det fikk ta del i de aller innerste og usagte tanker. De ustyrlige og ulogiske historiene som ikke har noen mening. Grenene kan ikke bøye seg rundt for å gi trøstende berøring. Men likevel er det noe solid og standhaftig med ei rotfesta gran som tåler en orkan av følelser som fester seg på den grove barken. Det glir ikke av. Blir værende som en del av stammen, og bæres videre av grener og kvist. Tanken forlater meg, men blir ikke borte i intet. De tas vare på og infiserer de utallige framtidige årringer.
Det er kanskje bare det jeg trenger. At et tre bærer mine innerste demoner. Tar var på dem for meg. Forunderlig det der, at min omsorg for frykten hindrer meg i å gi den videre uten forsikring om at den tas hjertelig i mot, og blir der. For om de ikke fester seg på et tre eller noen andre, så bærer jeg ansvaret selv for å holde dem under kontroll, pleie dem. Ulempen er bare at de står i veien for at man beveger seg videre. Om jeg kanskje ikke trenger et tre, så trenger kanskje at NoenAndre ikke er meg.
-NoenAndre-