Forunderlig det der, at det som vi er aller mest sikker på kommer til å skje, er det vi er minst forberedt på. Typisk scenario for hvordan håndtere en eventuell hjernesvulst, frykt for å dø i flystyrt, miste jobben, eller bunnløs bekymring for hvorvidt tenåringen faktisk klarer å komme seg gjennom nødvendig motgang for å bli voksen. Se det, det grubler vi ganske mye over, og forbereder oss på ulike scenarier for håndtering. Og hva er sannsynligheten for at dette inntreffer, i motsetning til en helt naturlig og udramatisk stille død der framme i livslinjen?
Men når den først inntreffer, så blir vi så overrasket over hendelsen at man blir helt handlingslammet. Hva skjer nå? Her kommer mannen med ljåen ramlende inn hoveddøren med sin rystende beskjed og jeg har ikke en gang så mye som en kjeksbit eller en kopp kaffe å by på. Kommer han nå? Men, jeg var jo ikke klar! Jeg skulle jo ha brukt mer tid på å få ut alle historiene, vært noe mer raus med klemmene, spurt hva som kværner i topplokket når man vet at utløpsdatoen nærmer seg. Men neida, det kommer jeg først på ETTER at livspusten stilnet.
Hei du! Jeg var ikke forberedt. Kan vi ta det en gang til?