Det var bare det som manglet; Den komplette innsikt i at det faktisk ikke er slik at man har den heldige egenskapen i å kunne alt. Det var jo ikke godt å vite, ..når man var ung altså. Da visste man jo ikke bedre, ..enn at man visste alt. Så viser det seg altså, at det man ikke visste før får man før eller senere følelsen av å vite litt mer om. Så nå i det seinere kommer vissheten om at man faktisk ikke visste alt, når man var ung da altså. Godt å vite da, at det vi da ikke visste, vet vi nå. Men det er vel forskjell på å kunne og å vite? Kan man alt, om man vet alt? Man vet i alle fall ikke alt selv om man kan alt. Man vet for eksempel ikke hva musikk gjør med et menneske, selv om man kan spille notene og presentere en melodi. Og man kan kjenne hva musikken gjør med kropp og sjel, men vet gjerne ikke hvorfor. Så jo mer jeg vet, jo mindre vet jeg at jeg kan. Og det er jo litt skummelt. Plutselig så vet man at man kan ingenting. Eller man vet kanskje ikke det engang… da begynner det å bli litt mer enn skummelt.
Ja, ja..Ikke veit jeg
NoenAndre