Forunderlig det der, at når vi endelig har kommet så langt at vi ber om hjelp – ja så er den vel nesten ikke nødvendig lenger. Når du endelig har forstått at dette faktisk ikke løser seg, uten at noen trår til – ja så er halve jobben gjort. Den største frustrasjonen er jo nettopp at det ikke er mulig å be om hjelp – fordi det faktisk ikke er klart i dagen hva det trengs hjelp til…. Forunderlig det der… at mens vi panisk leter etter en utgang så ser det ut som om vi har full kontroll. Men når vi endelig har kommet på så dypt vann at vi kan be om hjelp, så ser vi panikklagne ut – men egentlig har vi nettopp da gjenvunnet balansen – ved å faktisk være i stand til å be om hjelp. Problemet oppstår når vi oppdager at det faktisk ikke var noen tilhørere der, og står igjen og er panikkslagen OG ute av balanse…. Da vil jeg påstå at det er mer enn halve jobben igjen…….
-NoenAndre-