Noen ganger står tiden helt stille. Man er verken for sakte eller for rask. Kun vaglende midt i mellom.
Noen haster for å nå sine avtaler, mål i livet eller bare av gammel vane. Noen drøyer tiden for at den skal vare lengst, fyller den ut for å utsette dead-line eller også av gammel vane.
Noen andre vagler midt i mellom. Der er det ganske så stille. Man skulle tror at ordet “balanse” var betegnende. Men jeg er ikke så sikker på om ordet er riktig brukt, selv om står slik midt i mellom. “Ubalanse” passer ikke så greit heller, for da står man jo ikke i ro. Forunderlig det der…
Labil, kanskje. Plutselig kan man tippe over til å rase av gårde. Rekke alle avtaler og nå alle mål. Ta igjen det tapte man samlet opp i kø, mens man stod der helt i ro. Eller falle i døsende velvære av bare å være, fyldt opp av ting som kun står øverst på listen. Noen tipper over, mens andre faller tilbake.
Noen andre vagler midt i mellom. Labilt.
Mens vi venter, står tiden stille.
-noen andre-