Kan man være evig ung og lovende? Eller går det en grense for hvor ung og lovende man egentlig kan være? Blir det motsatte da; gammel og falsk, eller aldrende og tapt? Det er jo lov å håpe at vannskillet her er relativt bredt. Kanskje ikke like hyggelig å tenke på at det går oppover i motbakken på oppsiden, og – ja – ikke overraskende hurtig utfor på andre si’a.
Det er jo en viss trygghet i å være ung og lovende. Man har jo ikke alle svarende da, og det er jammen meg lov til å gjøre noen feiltrinn også – mens man lærer. Det er jo alltid noen Gamle og Falske som kan rydde opp i kjølevannet av naive avgjørelser og forhåpningsfulle løsninger. Fasiten ligger jo i erfaringen, skulle enn tro.
Så hvor lenge kan man da være ung og lovende? Vil det komme noen varsel, brev i posten for eksempel, når man har flatet ut og er i ferd med å tråkke til knes i roligere vann på fjelltoppen. “Kjære NoenAndre. Vi må beklageligvis informere Dem om at de nå ikke lenger tilhører gruppen av Ung og Lovende, men må be om at Deres naive og opptimistiske holdning nå leveres inn til demontering hos nærmeste verksted. Vennlig hilsen foreningen for de nye Unge og Lovende”
Jeg tror ikke brevet er parfymert.
Når ingen lenger gir gode svar på alle undrende spørsmål, er det da et tegn på at man selv har pådratt seg en hemsko av erfaring? Man er på toppen. Det kommer ingen og rydder opp eller tilrettelegger for riktige valg. Det får man overlate til noen andre. Ja, det var visst meg det. Man skal ikke stille spørsmål som man selv har svaret på, er meg blitt fortalt. Det kunne jeg gjøre før. Kanskje fordi spørsmålet var så ungt og lovende (les: naivt) at man ikke kunne la være å gi de gode rådene. Men nå da? Jeg kan ikke se at det er så mange som gir meg gode svar. Mulig jeg må finne dem sjæl. Og skulle det dukke opp en naiv avgjørelse eller en forhåpningsfull løsning et sted, ja så får jeg vel vurdere da – på hvilken side av vannskillet jeg står. Mulig det er innbilning, men jeg synes jeg er blitt litt våt på beina…..
-NoenAndre-