“Average”

Det mangler ikke på koselige blader når man skal sette seg ned en stakkars stund for å hvile øyne, øre og hjerne. Mammablader, gravideblader, helse-, mote- og kvinneblader. De står alle så innbydende i butikkhyllen at det er bare å velge med åpent sinn. Stiv i nakken er jeg, men det er vel alle etter en lang dag. Så da er det jo bare å åpne til første side. Hva skal jeg velge å lese om? 10 fremadstormende kvinnelige miljøaktivister, ambassadører for verdensfred og gatehjemsbarn. Eller lovende norske kvinnelige designere som kun bruker hamp, svamp og ekte brennesle til å fremstille moteplagg i størrelse miniatyr. Tja, glemte vist å nevne at alle hovedpersonene knapt har fylt 30 og har både mann, barn og søylehus med Gant-puter i sofaen. Jammen er de ikke aktive i lokalpolitikken også.

Er det et spesielle opptakskriterier for å bli portrettert eller få skrive en spalte? Må man vise fram vellykket-diplomet? Eller holder det å nevne at det henger hjemme, ved siden av NM medaljen…e?

Det er jo fascinerende lesning. Hva noen faktisk får til! Inspirerende kan det jo også være, men i sannhetens navn så blir jeg ikke så relaxed som jeg hadde bestilt når jeg kjøpte bladet. Den ene artikkelen etter den andre spikrer mitt gjennomsnittlige liv til veggen. Eller er mitt liv så veldig gjennomsnittlig likevel? Hva om jeg ligger under gjennomsnittet? Oscar på side 49, tidlig skolegutt, ser jo skikkelig stilig ut i mørkeblå olabukser med broderi på baklommen, fra O’Neill. Jeg har 3 gutter. Jeg kan jo ikke gå hen å anskaffe 3 olabukser til en samlet verdi av 2998,- ? Jeg har jo pengene om jeg vil. Eller kan jeg det? Må jeg det for å være gjennomsnittlig?

Hva bør jeg gjøre for å bety noe i verden. For det handler vel om det; at vi skal synes. Burde jeg ikke engasjere meg i noe? Alle er jo det. Kan godt være noe lokalt. Noen miljøaktivister er jo mammaer, som bryr seg om at verden rundt skal være bedre enn nå, når våre etterkommere tar over. Jeg applauderer dem. For et engasjement. For et mot. For en verden jeg absolutt ikke er del av.

Disse artiklene er absolutt ingen oppløfter for mitt selvbilde. Er det ingen andre som lurer på om de har havnet på rett hylle i livet? Som smører makrell i tomat på 3-matpakken og som ikke har studert art and design på den anerkjente kunstskolen i Laussanne? Hallo!!!

Er jeg virkelig så unormal lat? Er jeg virkelig så unormalt selvsentrert? Eller kan det være en liten mulighet for at mitt gjennomsnittlige liv burde portretteres med stempel som vellykket bare fordi det faktisk er gjennomsnittlig? Det må jeg tenke litt mer på.

Nå skal jeg gå og henge opp noen barneklær på en antikk kleshenger og henge dem uten på klesskapet. Deretter skal jeg tove 24 små julehus til adventskalenderen, 3 ganger selvsagt, for de må jo være individuelt tilpasset våre 3 søte små.

Hilsen

Noen Andre